Flere lutherske organisasjoner og frikirker gikk våren 2010 sammen om å nedsette et utvalg som skulle utarbeide et grunnlagsdokument med aktuell og bibelsk basert veiledning i samlivsetiske spørsmål. Denne boken er resultatet av utvalgets arbeid. Her drøftes en mengde aktuelle spørsmål på en direkte måte. Boken ønsker å gi konkret veiledning – i dialog med vår tids utfordringer og i lydhørhet overfor Bibelens tekster.

Jeg er redaktør for boken sammen med professor Knut Alfsvåg ved Misjonshøgskolen, og boken har allerede fått en del oppmerksomhet i mediene.

Boken koster 198,- og kan fås tilsendt portofritt fra meg. Send meg en e-post med navn, adresse og antall. modahle@gmail.com

Omtale av utvalget i Vårt Land
Aftenposten på kommentarplass
Kronikk i Vårt Lan kan leses på Verdidebatt eller på denne bloggen.

- Helseministeren og justisministeren ønsker å stenge Norge. I stedet for å bestemme når folk skal gå hjem, bør de gi mer penger til politiet. Hvis de kutter i serveringstilbudet, rammer de ikke bare reiselivsbedriftene, men også det fantastiske kultur- og opplevelsestilbudet som Norge representerer.

Det er vel grenser for hvor høy kvalitet det er på kulturtilbudet klokken tre om natten, men opplevelsestilbudet er det trolig mindre å si på!

Og beklager at jeg lurte meg til å spørre…men fant ikke noe om det fra før av”

Fra forumet på mac1.no

Et tidlig bidrag til en idehistorisk forståelsesramme for den massedrapssiktede Behring Breiviks handlinger er Bjørns Stærks Aftenposten-kronikk Et manifest for en europeisk borgerkrig: «Røttene til prosjektet hevder han ble plantet i 2002, da han og en gruppe likesinnede stiftet en moderne variant av Tempelridderordenen. På stiftelsesmøtet ble alle europeiske forrædere dømt til døden. Om dette er reelt eller propaganda, må politiet finne ut av, men det viser hvordan han ser seg selv: Som Europas dommer, bøddel, og beskytter». Stærk knytter Behring Breiviks handlinger til det han kaller “counterjihad-miljøet på nettet, et miljø som frykter en islamsk maktovertagelse i Europa.” Stærk er en av dem som har lest Behring Breiviks 1500 sider lange manifest.

Redselen for en stor konfrontasjon mellom den vestlige kultur og den islamske / arabiske kultur, finnes i mange grupper i de europeiske samfunnene. Paradoksalt nok trolig også i enkelte deler av Arbeiderpartiets velgermasse. Hele ideen om en slik kjempekonfrontasjon henter støtte fra så ulike steder som USAs kamp mot terror, Samuel P. Huntingson The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order fra 1996, reaksjonene på karikaturdebatten, samt stereotype fordommer mot ikke-vestlige innvandrere.

Det er selvsagt stor forskjell på en begrunnet eller ubegrunnet frykt for et slikt scenarium, og en langsiktig, kynisk, uforståelig og umenneskelig planlagt gjennomføring av slike grusomme handlinger.

Spørsmålet er om det i det hele tatt er noen bro mellom den politiske diskusjonen om multikulturelle samfunn contra enhetssamfunn, og på den annen side de grusomme hendelsene vi har sett de siste dagene. Det er ingen tvil om at Behring Breivik ønsker å plassere seg selv inn i en slik akse, og at han i sin egen forskrudde verden mener at hans handlinger bidrar til å styrke en form for kulturell konservatisme. Bjærn Stærk kommer med flere interessante forslag til hva gjerningsmannen i sine feberfantasier forsøker å oppnå: Han kan ha forsøkt simpelthen å ramme fienden. Han kan tenkes å skulle verve fremtidige soldater til det han mener er en kommende borgerkrig, eller han vil røyke ut vanlige muslimers “indre Bin Laden” slik at de viser sitt sanne ansikt. Dette vil vi kanskje aldri få et endelig svar på.

Når det kommer til det politiske bidraget, vil jeg argumentere for at Behring Breivik ikke egentlig gir noe slikt i det hele tatt. I dette lyset er det interessant at talerne på rådhusplassen i Oslo 25. juli ikke går inn i den ideologiske diskusjonen rundt innvandring, folkevandring eller multikulturalisme. Det ville være å gi ham for mye. Å nære oppunder frykten, ville være å gi terrorens mekanisme rett. Å starte en diskusjon med hans tanker om den endelige løsningen innenfor kultur- og identitetspolitikk, ville være å operere på hans banehalvdel. Det eneste rette er å avvise den virkelighetsoppfatning som med hans advokat Geir Lippestad befinner seg i hans hode.

Troen på den endelige løsningen har dype inhumane røtter. Den er dypt i strid med demokratiske idealer, og så avgjort i strid med konservativ tekning som Behring Breivik påstås å være i slekt med. Den politiske konservatisme bygger på ideen om menneskeverdets ukrenkelighet, mennesket som åndsvesen, enkeltmenneskets frihet, sosial rettferdighet og den langsomme prosess for å forandre samfunnet til det bedre. Gjennom sin avskyelige handling viser Behring Breivik det motsatte av dette. Han ønsker en radikalisering av konfliktnivået gjennom revolusjon og borgerkrig. Ved å forlate de demokratiske prinsipper, og ved gå til angrep på uskyldige og engasjerte ungdommer og regjeringskvartalet, forlater han den politiske arena og setter seg utenfor enhver rasjonell debattform.

Behring Breivik hater kulturradikalere, marxister, muslimer, men også nazister. Han tar selv avstand fra det forrige århundres totalitære ideologier. Hans handlinger vitner mot ham. Han faller for eget grep. Han tilbyr en ny endelig løsning på problemene. En løsning som er så avgjørende for ham, at han kan tillate seg å gjøre de mest grufulle handlinger med toede hender. Det er som et gjenskinn av Hitler, Mao og Stalin. Mennesker som tillater alt for “den gode saks skyld”. Som dreper for å fremme sine ideer, sitt verdensbilde. Desverre uten empati for sine offer. Når enkeltmenneskets verdi er avskaffet, blir den totalitære ideologi en mulig vei.

La oss sammen avvise både analysen, ideene, virkemidlene og løsningen. Behring Breivik betegnes i Dagens Næringsliv 25. juli av rettspsykiater Michael Setsaas som en sannsynlig “veldig enslig person, som har et tankegods som har fått utvikle seg over flere år uten særlig motstand. Han har ikke fått noen korrektiv underveis.” Dette viser blant annet hans kort karriere i FpU. Det er knapt en forbindelseslinje fra dagens politiske diskusjon om globalisering, innvandring og identitet, og til Behring Breiviks handlinger. Det er i hvert fall ingen nødvendig konsekvens av de ulike politiske standpunkter i denne saken. Hans virkelighetsbilde er mildt sagt totalt forstyrret.

Hva skal vi så gjøre? Jo, vi skal avvise hans oppfatninger som forstyrrede, og hans handlinger som ondskapsfulle og barbariske. Vi skal ikke la oss kneble, holdes nede eller bli motløse og angstfylte. Vi skal strekke opp en alternativ forståelse der vi vinner, og der Behring Breivik aldri vil kunne konkurrere. Det er kampen for enkeltmenneskets verdi. Det er tilgivelsens og forsoningens vei. Det er kjærlighetens og omsorgens vitnesbyrd. Det er en akse der ondskap, kynisme, totalitarisme og voldsbruk står mot solidaritet, likeverd og barmhjertighet. Da kan vi istemme kronprins Håkons oppfordring til å møte hat med samhold.

Sett i dette lys har ordfører Fabian Stang helt rett når han uttaler: ”Vi skal sammen straffe morderen. Vår straff skal være mer raushet, mer toleranse og mer demokrati.” Denne veien avviser vold og totalitarisme og oppfordrer oss til menneskelighet og empati.

Blir du med å velge denne veien?

Likevel, budskapet til Håvard (nåharvi`) Rem er at religionskritikken trenger et løft, og at å hate religion er legitimt. Da er Bilagets håndtering av faktainformasjon en snedig journalistisk vri som setter Fraglenes seremonier i et humanistisk-kritisk lys:

- Man kan si noe om det selvstendige valg konfirmantene har tatt ved å velge Humanistisk konformasjon, står det å lese i nettutgaven på fredag (den 13.).

Om det er journalisten eller HEF selv som innser hvor konform bevegelsen er blitt vites ikke, men en forsiktig kritikk- eller selvkritikk er uansett positivt. Mon tro om ikke fru Monsens bok om HEF-erne likevel har hatt noe for seg….

– Versmelodien ble skrevet av Beethoven i 1785 og versteksten ble skrevet av Henry van Dyke, som var professor i litteratur ved Princeton på begynnelsen av 1900-tallet og USAs ambassadør til Nederland, mer enn 100 år senere.

Hvordan professor Dyke klarte å være professor i litteratur og deretter ambassadør til Nederland med over hundre års mellomrom er jo en bragd i seg selv.

Nei, vent litt, å først være professor og deretter være ambassadør er en bragd i seg selv. Å være professor og ambassadør med mer enn et descenniums mellomrom, nærmer seg de metusalemskianske tilstander. Enda mer interessant blir det når han da, overraskende nok, er ambassadør i Nederland for USA nå.

Den offisielle 65. ambassadør fra USA til Nederland, Fay Hartog Levin, må derfor trolig leve med en gammel 7. far i huset som i tillegg er professor emeritus i Litteratur.

Livet er hardt!

“Over et bord på et palestinsk utested i Oslo begynner plutselig samtalen å spore inn på temaet: «Hvem skal lede kristent arbeid i årene som kommer?» Etter å ha gått gjennom noen sentrale kirkesamfunn og kristne organisasjoner som vi kjente, måtte vi innrømme at det er få opplagte kandidater. Der det tidligere var mange å ta av, og ikke minst gjevt å gjøre karriere i en kristen organisasjon, er det nå tynt i rekkene.”

Sitatet over er hentet fra min artikkel i Korsets seier 1. oktober. Resten kan du lese her.

Livet kan forsåvidt ikke være mye annet enn godt når Mean old man, James Taylor, står i spilleren (altså Spotify), og Morten har hatt sin jomfruopplevelse med filmen Usual Suspect. Filmen kom på flere topp-fem-lister når jeg gjorde en uformell kåring her på bloggen for noen år siden. Nå skjønner jeg hvorfor!

Jeg skjønner egentlig ikke hvordan jeg har kunnet unngå å se denne klassikeren (som ved avslutning førte til en umiddelbar misunnelse rettet mot alle som ikke har sett denne filmen, og dermed har mulighet til å se den for første gang). Filmen har mange kvaliteter, men bortsett fra det fabelaktige plottet, vil jeg nevne nydelig kameraføring, legendarisk morsomme scener, gode dialoger, ekte action og fremragende skuespillerpresentasjoner. Kevin Spacey rater stadig høyere på min indre beundringsskala over dyktige skuespillere.

I sin legendariske vise Bysommer skriver Lillebjørn Nilsen følgende:

Nå er byen nesten tom for biler.
På benken ligger det en mann og hviler.
Det er så fint i Oslo at jeg tviler
på at noen har no bedre ferie enn de som har blitt igjen
I Oslo uten andre plikter
enn å vanne blomster for ei tante.

Jeg vanner ikke blomster for Berit, passer kaniner for Hanne og Jørgen eller noen andre av mine favorittnaboaktiviteter. Men jeg har blitt i byen likevel. Og jeg liker det. Det eneste uvante er at når det svis av betydelig energi i hverdagen i Oslo til ikke å gjøre for mye, blir det plutselig stille. Så stille at man skulle ha noen dager til å komme over savnet slik at man begynner å nyte den. Så kom jeg også en halvtime etter stengetid på Ikea pinseaften og klarte med nød og neppe å motstå fristelsen til å spise en pølse for i det minste å kunne si at det ikke var helt bomtur.

Hva er så deilig med byen i ferier? Bare at det er mindre folk? Nei. Men det er lite trafikk, og det er et pluss. Når det i tillegg er så varmt at unge Andersen har fått farge på kroppen er det et uforbeholdent pluss. Kveldsturer i parken med flerkulturelt parkmangfold er også en god ting. Kanskje det kan summeres opp i at alle de negative tingene med å bo i by (støy, eksos og mas) er fjernet, og tilbake er herlig urban stemning, kaffe latte, parker og glade mennesker.

Likeså en overraskende kotelett på Maxbo. Det viste seg at en velvoksen kvinne (altså i alder), og en artig kar – som riktignok kontinuerlig slang småugly meldinger til hverandre – i ett år hadde grillet mat til de besøkende på Maxbo Sinsen i helgen (anbefales!). Jeg var overlykkelig etter å ha truffet en svært hyggelig kundebehandler som hadde hjulpet meg å skjære til skrivebordsplaten som jeg er i ferd med å gi et personlig uttrykk. Men det aller morsomste var at det stod til slutt tre stykk og kommenterte den morsomme, men feminine og drøye rosa bilen ved siden av. Jeg unnlot å kommentere det før jeg satte meg inn og kjørte til lange masker fra de fremmøtte.

Jeg vil i god tradisjon takke Birgitte for et fantastisk morsomt gudstjenestesamspill på bratsj og orgel i Nordberg kirke 1. pinsedag. Jeg vil takke mannen med kotelettene som ditsja bilen min og ga meg dobbelt for penga, jeg vil takke Målfrid Norum for selskap under kirkekaffen (herlig dame!), jeg vil takke mannen som laget pizza til oss idag, mamma selvsagt, Kari Stokke for å spille i bryllupet til dattera til Bjørnar Spydevold igår, Angela Merkel for krisehjelp, dama til Jan Erik for luksusterte på 17. mai og Benedict XVI for ikke å si opp jobben i trange tider.

Fortsatt god pinse!

Tro og fornuft.no er kommet til veis ende. Dette overrasker vel ikke noen, for det har vært blogg-tørke her ganske lenge nå. Jeg vil herved takke alle bloggerne for tiden og engasjementet de la ned i bloggen. Og jeg vil takke alle kommentatorer som bidro til det som på sitt beste ble en god og opplysende samtale, der vi kunne hjelpe hverandre til større innsikt.

Jeg vil rette en stor og varm takk til Morten M. som har dratt dette prosjektet. Vi har en sterk felles interesse for tematikken som har vært løftet frem, til tross for at jeg selv ikke har vært av skribentene som har bidratt mest. Jeg tror absolutt at denne bloggen har vært viktig, og jeg har gledet meg over å lese gode bidrag!

Hele bloggprosjektet aktualiserer den stadig pågående debatten om blogg og nettdebatter som arena for tenkning. Det er hovedsakelig to grunner til det:

1. Bloggmentor Lars-Erik har ofte sagt at “den som deltar i en nettdebatt har tapt”. På en morsom måte får han frem hvordan mange nettdebatter ender i håpløse ressonementer eller løsrevne meningsytringer uten noen form for relevans eller fruktbarhet. Det finnes likevel unntak, og troogfornuft-bloggen har vært et slikt kjærkomment unntak. På Verdidebatt.no må en være registrert for å blogge og kommentere. Det har ført til mange gode debatter, selv om de fleste fruktbare debatter om tro og samfunn effektivt kan spoleres med en malplassert apokalyptisk diagnose.
2. En av bidragsyterne på Tro og fornuft, skrev i en interndebatt om bloggens fremtid at det er en utfordring at lesere på nett som regel velger kortere tekster fremfor lengre. Hvis tekstene i tillegg er vanskelig tilgjengelige synker både leserkretsen og interessen. Med rette skrev hun at korte, poengerte tekster øker interessen og fungerer bedre for blogg- og dermed skjermformatet. Jeg har to tanker om dette. For det første at lengre, dyptpløyende, filosofiske tekster trolig egner seg bedre på papir. For det andre at nettvirkeligheten med raske oppmerksomhetsskifter hele tiden endrer lesevanene våre. Det er alt for tidlig å si om dette påvirker evne til konsentrasjon og læring, men vi skal ikke se bort fra det.

Uansett, verken troen eller fornuften er vel på vei ut i denne omgang (selv om det virker være tilfelle for Richard Dawkins og gjengen), men et litt vemodig farvel til Mortens gode prosjekt spanderer vi på oss. Ellers kan anbefales de personlige bloggene til de ulike bidragsyterne som du finner på siden, samt Verdidebatt.no.

“Spørsmålet om det finnes muslimske Jesus-disipler ble stilt på et seminar i regi av Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) sist uke. Svaret gikk i flere retninger.”

Sjelden har illustrasjonsfotoet vært mer talende…….