Midt i avkristningsdebatten reises ikke bare spørsmålet om vi har et kristent samfunnsansvar, men om det i det hele tatt er legitimt med et kristent samfunnsengasjement.
Våren 2008 vil skrives inn i historien som da den kristne verdiforankringen mistet fotfeste i det norske samfunn:
- Kristendom fjernes som normgivende verdiforankring i kristendomsfaget.
- Kjønnsnøytral ekteskapslov erstatter det biologisk funderte ekteskapet med en ekteskapsforståelse basert på følelsene mellom to mennesker som elsker hverandre.
- Statskirken vil gradvis avvikles.
- Det kristne verdigrunnlaget i grunnloven avvikles som en normativ forankring.
Jeg anerkjenner lovgivernes rett til å ta demokratiske beslutninger, spørsmålet er om vi som kristne skal engasjere oss for å påvirke disse beslutningene. Og enda mer grunnleggende: Er det et kristent ansvar å ta del i det politiske liv, og på hvilket teologisk grunnlag tar vi et slikt ansvar?
Guds verden
Et kristent syn på verden kan oppsummeres slik: Verden er grunnleggende god fordi Gud er dens skaper, og vi forvalter den på Guds vegne. I et mangfoldig samfunn hører det med til den rettferdige statens oppgave å sikre religionsfriheten. Dette fordrer innbyggernes toleranse overfor hverandres trosuttrykk og statens respekt av denne. Likevel er det legitimt å mene at verden grunnleggende sett tilhører Gud. Den lutherske ”toregimentlæren” forklarer dette på følgende måte: Gud styrer verden på to måter; gjennom kirkens forkynnelse og ved den verdslige makt.
Det er mulig at det er en misforstått utgave av denne som har gitt grobunn for følgende syn: Kirkens oppgave er begrenset til å forkynne evangeliet. Hvis dette får positive konsekvenser for samfunnet er det bra, men kirken skal ikke søke å påvirke samfunnet da dette vil føre til en politisering av kirken. Et slikt skille fører til at kirken er Guds regimente, mens verden er sitt eget. I sin snevre form fører dette til lukkethet i forhold til samfunnet.
Det er lett å glemme at også det verdslige regimente er Guds regimente. Gud er også den allmenne verdens herre. Denne grunnleggende antakelse, at verden er Guds, legitimerer at vi som kristne også engasjerer oss i andre spørsmål enn de som er knyttet til den kristne virksomheten: Klimautfordringer, ruspolitikk, familiepolitikk, religionspolitikk, økonomisk fordeling, bistand og skolens grunnlag. Alle disse er eksempler på områder der den kristne lære vil ha vesentlige bidrag til å utforme løsninger som er i pakt med det gode – på et allment grunnlag. Det kan være viktig å presisere at vi da engasjerer oss som medborgere med en kristen trosforankring. Vi engasjerer oss ikke som kirkemedlemmer som står på utsiden av samfunnet og skal fortelle folk hvordan de skal leve. Det vil alltid oppfattes som moralisme.
En god etikk?
Spenningen mellom loven og evangeliet er en annen argumentasjon som blir brukt mot et genuint kristent samfunnsansvar. Loven blir brukt som et motstykke til evangeliet på en slik måte at et etisk engasjement blir umuliggjort uten å komme i strid med evangeliet. Loven forstås da som de allmennmenneskelige lover som for eksempel De ti bud er utrykk for.
Jeg ønsker å ta et oppgjør med denne forståelsen av loven og den kristne etikk. For det første vil den lutherske teologi hevde at loven er en snublestein kun hvis man forsøker å bli frelst ved den. Loven i seg selv er snarere et utrykk for Guds vilje, og Guds vilje er god. Spenningen mellom loven og evangeliet er derfor knyttet til frelsesspørsmålet, men i seg selv er loven god. Loven kan derfor brukes som en rettesnor for det gode samspillet mellom mennesker, for å begrense det onde og fremme det gode (Arne Redse). Den andre grunnen er knyttet til den gamle problemstillingen: Er det gode godt fordi Gud vil det, eller er det godt for sin egen del? Hvis det gode er godt utelukkende fordi Gud vil det kommer en kristen etikk raskt i strid med fornuften. I en slik forståelse blir tilbaketrekningen fra samfunnsdebatten en forståelig konsekvens.
Vi må i denne sammenheng legge den andre forståelsen av kristen etikk til grunn; nemlig at det gode er godt i seg selv. Gud er god og derfor vil hans åpenbaring av det gode livet være ensbetydende med hva som dypest sett er godt for alle mennesker. Den kristne etikk er derfor et utrykk for hva som er det gode og et kristent samfunnsengasjement kan derfor hvile på denne erkjennelse. Den kan til og med brukes som en test: Hvis det argumentet jeg fremfører eller den sak jeg kjemper for er allmenngyldig må jeg også kunne kjempe for dette politisk eller som debattant, eller motsatt. Den kristne etikk er derfor logisk, fornuftig og i pakt med naturens lover.
Et kristent medborgerskap
Nylig avgåtte professor Torleiv Austad er den som i norsk sammenheng mer enn noen annen har bidratt til å gi den kristne sosialetikk både en teologisk forankring og en bred appell. Gjennom 70-årene bidro han til å engasjere en hel generasjon til innsats for samfunnet og nesten. Hans grundige og reflekterte arbeid har fremdeles den største relevans. Austad gav sosialetikken en teologisk forankring ved å knytte den til kristentroens grunnleggende verdier: Nestekjærlighet, forvalteransvar og omsorgen for det svake menneskelivet. Ved å forankre sosialetikken i Guds skaperordning og i en bestemt forståelse av regimentlæren gav han det kristne samfunnsengasjementet legitimitet gjennom den første trosartikkel. ”Forkynnelsen skal frigjøre til diakonal innsats og til ansvarlig politisk handling. Kirken skal (..) frigjøre hver enkelt til arbeid i det verdslige regimente, enten gjennom utøvelsen av sitt yrke eller ved annet samfunnsengasjement”, skrivet Austad i boken Ansvar for andre (Luther 1971).
Vi må som kristne medborgere tenke gjennom på nytt hva dette engasjementet skal bestå i og legitimere det. En tilbaketrekning fra den offentlige arena vil skape et skille mellom den troende virkelighetsforståelse og den verdslige som ikke tar på alvor at alt er skapt av Gud og at det allmenne dermed grunnleggende sett er godt. Vi ”konkurrerer” i mye større grad enn tidligere med en rekke andre livssyn om definisjonsmakten, ulike syn på virkeligheten og etikken, identitetsskaping og løsninger på konkrete spørsmål. Vi skjerpes og må spørre oss selv hvorfor akkurat våre løsninger er de beste. Denne prosessen er udelt positiv for kirken. Vi bevisstgjøres på egen tradisjon, på argumenter og årsakene til at vi tenker som vi gjør. De gode perspektivene som kommer ut av en slik prosess bør våre medborgere få mulighet til å få del i.
Hvis vi tror at det beste samfunnet har en forankring i verdier som korresponderer med allmenne kristne verdier så kan vi uten blygsel løfte frem disse i en offentlig debatt. Nøkternhet, måtehold, selvbeherskelse, nestekjærlighet, forståelse og respekt er alle verdier som skaper gode samfunn og gode fellesskap. Tilknytningen til naturen og fornuften er andre. Disse perspektivene fortjener alle mennesker i samfunnet å få del i, og dermed er det også legitimt å kjempe for disse verdiene gjennom en forankring i det som kjennetegner kristne verdier. Dette er det vi kan kalle et kristent samfunnsansvar. Vi tar del i oppgaven med å beskytte livet, mennesket og naturen fra undertrykkelse, beskytter det svake livet og fremmer en trygg menneskelig identitet.
Slik kan vi argumentere for den kristne kultur- og dets verdigrunnlags positive rolle i samfunnsdannelsen. Informasjonsansvarlig i Nordisk nettverk for ekteskapet Jan Halvor Harsem sa til NRK i vinter: ”Evangeliet og de bibelske tekstene er et skattkammer og oppkomme av tro og begreper som rommer erfaringer som ellers ville gjort oss ordløse og stumme”. Disse begrepene har gitt livshjelp til mennesker i vårt samfunn i hundrevis av år. Det burde være legitimt å la disse fortellingene legge grunnlag for en kristen stemme inn i samfunnsdebatten og dermed fremme et godt, fornuftig og kristent medborgerskap.
Kronikken stod på trykk i Vårt Land i oktober 2008
