Jeg har brukt noen timer de siste dagene på å lytte til Dag Solstads roman Arild Asnes 1970. Det har vært en forfriskende opplevelse og gitt meg noen tanker om forholdet mellom totalitære ideologier.
Forfatteren Tore Renberg kan ha rett i at mange vil finne Solstads bøker ulidelig kjedelig til tross for at han likevel mener at Solstad er en ekstremt viktig forfatter (har noen vært borti en slik anmeldelse før?). Forfatteren skriver for de reflekterte; de som har tenkt noen tanker sammenhengende og uttrykker seg kryptisk som her: «De ufrie ser de frie. De frie vet at de ikke er frie, men ufrie. De ufrie vet at de er ufrie, men det ser at det finnes frihet. De ufrie forakter de frie når de ser?». Romanen tar utgangspunkt i primo 70-tallets norske kommunisme og problematiserer og harselere dens evne til å kommunisere med vanlige folk. Solstad selv var erklært marxist-leninist.
For en utenforstående blogger som skriver flere tiår etter de opprivende konfliktene i sosialistmiljøet medio 1900-tallet er hele spillet eksotisk. Like fullt var det blodig alvor for dem som stod med begge beina midt i den ideologiske kampen. Spørsmålet om rettferdighet for de fattige og arbeidsfolket var akutt, men strategien for å komme dit splittet det sosialistiske miljøet i en rekke retninger (Hvis du er interessert i dagliglivet til disse gruppene anbefaler jeg på det varmeste filmen Gymnaslærer Pedersen).Solstad skriver treffende om hvordan studentmøtene i Oslo kunne se ut – der ingen fra arbeiderklassen faktisk var representert.
For meg har spørsmålet om hvorfor kommunistene kom så mye bedre ut av det enn nazistene vært det mest interessante. Solstad skriver nemlig om en 1. mai-tog-deltaker som i 1970 bærer på en plakat av Stalin. Jeg kan ikke la være å tenke: – Hva om noen hadde båret på en plakat med Hitler i 1970? Dette er selvsagt en fiktiv bok, og Solstad gikk neppe god for bilder av Stalin i 1. maitoget, men med den idylliseringen av kommuniststatene norske kommunister fortsatt kommuniserer er spørsmålet på sin plass. SV-representant Hallgeir Langeland har foreslått Fidel Castro til Nobels fredspris 3 ganger.Gerd-Liv Valla støttet Josef Stalin så sent som i 1980.
Nøyaktige anslag av hvor mange som ble drept under Stalin er ikke mulig å oppdrive, men ifølge engelsk wikipedia dreier det seg om omkring 20 millioner som ble drept som en følge av endringene under Stalins lederskap. 17 millioner ble systematisk nedslaktet av Adolf Hitler inkludert anslagsvis 6 millioner jøder. Begge ideologiene var dypt menneskefiendtlige og kan på mange måter ta hverandre i hånden.
- I verken kommunismen eller fascismen betydde det enkelte menneske noen ting. Under dekke av å skulle beskytte den svake gruppe (arbeiderklassen eller den ydmykede tyske befolkning) tillot man seg altså å drepe millioner av mennesker fra de samme gruppene.
- Ideologiene er totalitære. Det vil si de statlige regimene ønsket å kontrollere det meste av de personlige, økonomiske og politiske aspektene av innbyggernes liv.
- Begge ideologiene var villige til å bruke utstrakt voldsvirksomhet og militære / væpnet revolusjonære virkemidler.
- Ideen, saken ble viktigere enn nestekjærligheten. Ideen ble satt over mennesket.
- Menneskene har bare verdi i kraft av å være en gruppe (proletariatet eller de ariske rase).
Spørsmålet er igjen hvordan kommunistene har kommet seg bedre ut av det i norsk sammenheng enn fascistene. Den mest opplagte forklaringen er at Norge var direkte involvert i den andre verdenskrig og anektert av Tyskland. Men eksemplene overfor viser at det er viktig å hele tiden minne om historien og de sammenfallende konsekvensene av totalitære ideologier. Norske sosialister som flørter med gamle kommunistiske regimer og idylliserer Sovjetunionen og gamle Kina bør konfronteres med de ufattelige ødeleggelsene regimene påførte menneskeheten. Nymarxister og revolusjonære norske sosialister bør svare på hvordan de ser for seg at marxistiske idealer skal gjennomføres uten å bli totalitære i fremtiden.
Takk for denne posten. Er så samd. Stalin og kommunismen står for nokre av dei mest grusomme overgrep mot menneske i heile verdshistoria. Kan gjerne anbefale The black book of communism, jfr. her:
http://en.wikipedia.org/wiki/The_Black_Book_of_Communism
Det er interessant å tenke på kor lite vi faktisk lærte av dette i grunnskulen, ikkje sant?
Meget intressant problemstilling dette her! We like it! Forsetter du å stille sånne problemstillinger så kan vi få mange spennende samtaler til høsten^^ Dette ble langt! Men jeg bli engasjert av sånn her!
For å begynne et sted;
Mange ser på nazisme som høyrekstremisme i dag. Å det har det blitt. Men var det sånn i begynnelsen. Nei, Hitler sitt parti var jo et ARBEIDERPATI. Å hadde mange flere likhetstrekk med kommunismen enn høyresiden i dag. Å det var ikke av politiske grunner at Hitler gikk til angrep på Sovjet i 42. Det var som vanlig av helt andre grunn nemmelig; rase. For Hitler var jo den ariske rasen det idelle og han gikk så langt at han slo fast at den ariske rase nedstammet fra de som en gang bodde i Antlantis. Noe som er den dag i dag en meget omdisktrert side av historien, man blir ikke enige om den byen har eksistert eller ikke. Men Platon forteller om den og at de som bodde der hadde en enorm kunnskap. Noe som forklarer hvorfor Hitler var så hyppen på å mene at den ariske rasen nedstammet fra dem.
Hva gjorde at kommnusitene hadde 11 mandater på stortinget i 1945 (etter krigens slutt)? Jo mange av de som hadde kjempet mot nazismen før krigen og i motstandsbevegelsen under krigen var kommunister, man skjønte nå etter krigen at de hadde rett med det totaliære i nazismen. Men etter krigen så kom tankene om deomkrati til å blitt store etter nok en verdenskrig! Nå hadde man fått nok! Så skjedde det noen veldig viktig for Norges framtid på Kråkerøy i frebruar 48 på AP (dengangen kalt NAP= Norske Arbeiderparti) sitt landsmøte. Gerhardsen holder sin berømte “Kråkerøytale” hvor han går til frontalangrep på AKP (arbeiderens kommunistparti). Bakgrunnen for det var at noen dager før så hadde AKP godkjent Sovjet sitt kupp i Tjekoslovakia. (vell her må vi skille mellom NKP (Norges kommunistparti og AKP m-l (arbeiderenes kommunistparti marxsit- leninistiske) Norge var et demokrati og vi ønsket ikke å forby kommunismen men den skulle nedkjempes med demokratiske midler. DNA sin propoganda i 40 og 50 åra viser jo at de vant maktkampen mot kommunismen ettersom de i 20 år sammenhengene etter 45 satt med makten alene (bortsett fra 3 uker i 68 tror jeg det var) og AKP ble rask et lite ubetydleig parti. Norge hadde nå altså tatt et valg. Gerhardsen så heldigvis hva som var på fære i øst og skrev under på medlemskap i NATO.
Mange snakker om grusomhetene til Hitler å de må IKKE glemmes! Det er et veldig mørkt kapitell i Europas historie! Men hva med alle fangeleirene i Sovjet (som du selv nevner)? tenk på alle de milionene av menneskeliv som også ble tatt av dager der. bare fordi ytrings/religionsfriheten ikke fantes. Så takk Gud for at DNA brøt med AKP! En stor grunn for at mange nordmenn var så begistret for kommunismen var nok at de befridde Finnmark fra nazistene i 45. En annen grunn var nok at hatet mot nazismen var meldig stor.
Om Solstad gikk god for Stalin plaktar i et 1. maitog skulle ikke forundre meg. Sovjet var på dette tidspunktet propp tett. Var veldig få som viste noe om hva som skjedde i øst. På samme måte som det var veldig få som viste hva som skjedde i konsetrasjonsleirene under 2vk.
Men ser man på historien som har nesten alle totalitære regimer ment at de fulge de franske opplysningsfilosofen: Voltaire, Rossoeau og Montesquieu sine tanker om: Folkesuverintetsprinsippet (makten skulle gå ut fra folket), maktfordelingsprinsippet (lovgivende makt (stortinget), utøvende makt (regjeringen) og den dømmende makt (domsolen) Fordi de kanskje ikke ble utdypet så veldig nøye. Napoleon sa feks. “folket har valgt meg til keiser derfor kan jeg sitte som keiser på livstid”… vell vi skjønner jo at det ikke var det de mente med at makten skulle utgå fra folket. Hitler ble valgt demokratisk. Lenin tapte riktignok valget og vi fikk novemberrevolusjonen i 1917 men med tid og stunder så var de alle fleste i Sovjet begeistret for at alle kom i jobb. Men det hjelper lite når man bryter fullstendig med alle alt den engelske filosofen John Lock sa: alle mennesker har rett til Frihet, eindom og muligheten til og søke lykken. Å der stiller Hitler og Stalin helt likt.
Konklusjon: For meg er ulikhetene så ubetydelige og små at jeg drar begge under en kam og sier at: dette er fortiden la oss jobbe sammen så vi ALDRI her kommer til og oppleve noe sånt og la oss videreforteller dette til neste generasjon slik at de kan se hva som ikke må skje igjen. (vell nå er jeg kristen og Bibelen forteller om at antikrist sitt rike i de siste dager…) men la oss jobbe for FRED.
Jeg kjenner at jeg ikke er i form til et langt blogg-kommentar-innlegg, men jeg hadde behov for å si:
Man skal ikke uten videre trekke likhetstegn mellom kommunisme og marxisme. Mange brenner seg på det. Mange vil også si at kommunisme (slik det kom til uttrykk i Stalins Sovjet og Maos Kina f.eks.) er marxisme i praksis. Det tror jeg også man skal passe seg for å slå for bombastisk fram. Marx mente at revolusjonen var et nødvendig onde som måtte komme før man kunne innføre det klasseløse samfunn, og der skulle man ikke avløse overklassen med et militærdiktatur. Når det er sagt så er vel Marx drøm ikke annet enn, ja nettopp, en drøm, og jeg tror ikke veldig mange (kanskje med unntak av de mest innbitte Marxister) ser for seg et slikt land i praksis.
Marx beskrev (hvis ikke jeg tar fullstendig feil) aldri hvordan man skulle komme dit, han mer beskrev og argumenterte for hvorfor man burde komme dit.
Dessverre ender de fleste forsøk på å innføre slike samfunn med militær-diktatur. Og det vil vi jo ikke ha.
Jeg syns det er viktig å skille de to ideologiene på dette punktet, nemlig at de bakenforliggende grunntankene er vesens forskjellige. Derfor vil mange heve på øyenbrynene hvis man slår de sammen som historiens onde arv.
Men jeg er på ingen måte marxist…
Ville bare si: Godt sagt Jan Erik.
har bare syst til å legge igjen en tanke til siden jeg har blitt litt mer “opplyst” siden jeg skrev den forje kommentar. Jeg sa at jeg mente at nazismen har blitt til høyre ekstremisme. Dette mener jeg i dag er feil. Nazisme har alltid hvert og vil alltid bli sosialisme. Jeg har hvert en av dem som har blitt lurt til å tro at det er blitt høyre ekstremisme. Greit… Hitler og Stalin var vell ikke akkurat gode venner så veldig lenge. Men det var av helt andre grunnen; makt! Navnet på Hitler sitt parti sier jo det meste; Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei. Så ja… jeg er en av de som har latt meg lure, å det er jeg sikker på at er pga at dagens sosalisme ikke har villet være med på at sånne fæle folk har noe med sosialismen å gjøre.