Igår overkjørte Trond Giske kirkens demokratisk valgte organer ved å velge ut en annen biskop enn den som fikk flest stemmer ved den kirkelige avstemningen.
Tanja Garthus skriver på verdidebatt.no: – Regjeringen har vært pådrivere for at Den norske kirke skal være mer demokratisk. Selv overkjører de demokratiske bestemmelser når det passer dem selv og deres politiske agenda.
På den måten setter hun briljant ord på den arroganse og det hykleri som Regjeringen her farer med. Den rødgrønne Regjeringen har krevet at Den norske kirke skal iverkesette store demokratiske reformer for å bli en fri folkekirke. Hvordan mener Trond Giske at Den norske kirke skal stimulere til engasjement og tiltrekke seg mennesker som ønsker demokratisk styring så lenge han overkjører de samme organer når det passer ham.
Dette er et prinsipielt spørsmål og dreier seg naturligvis verken om Kjetil Aano eller Erling Pettersen. Det dreier seg heller ikke om deres teologiske profil eller homofilisyn. At kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen uttaler at Pettersen vil bli en god biskop i Stavanger er nærmest en avsporing og dessuten er selvfølgelighet. Men det viser at kirkeledelsen er i lomma på Giske uten kraft til å demonstrere mot statens maktarroganse.
Norsk luthersk misjonssamband, Normisjon og Indremisjonsforbundet diskuterer i sommer muligheten for å opprette kirkerettslige alternativ til Den norske kirke. Jeg mener at det er tid for en samling av de frikirkelige lutherske kirkesamfunn. Den evangelisk-lutherske frikirke bør søke sammen med lekmannsbevegelsen og bygge et troverdig og sterkt alternativ til Den norske kirke.
Til syvende og sist rammer disse vedtakene Den norske kirkes identitet som trossamfunn. En kirkeledelse som ikke står sentralt i Den norske kirke og som benytter den som et politisk redskap tapper den for kraft. Et trossamfunn skal ledes av troende mennesker som anser Kristus som Herre. Anakronismen statskirken bør snarest overlates til seg selv.
La meg også få tipse om Oddbjørn Evenshaugs glimrende avkledning av Magnhild M. Kleppas plutselige sans for kirkedemokrati.
Da har vi jaggu meg to begere!!!
Eller “Nå er begeret nådd”, som Øystein Sunde ville sagt det.
Giske er på langt nær det provoserende med denne saken, kirkens loggrende ledere og som du påpeker, Magnhilds plutselige sans for kirkedemokrati.
Nrk.no hadde fredag en overskrift: – Sitter med det siste ordet. Artikkelen dreide seg om Ayatollah Khamenei og det nylig avholdte demokratiske og veldig frie presidentvalget i Iran. Det kunne like gjerne dreid seg om Giske og det nylig avholdte demokratiske valget til ny biskop i Stavanger. Iranere spør seg nå hva som er poenget med å stemme i et slikt demokrati, hvor vokterrådet er de som bestemmer, samtidig som de taler vel om hvor demokratiske de er. Det er da et paradoks at et kirkesamfunn og dets interne demokrati i det frie Europa skal bli overstyrt av en person som kirken selv ikke har valgt (Khamenei er heller ikke folkevalgt), men som taler varmt om betydningen av kirkedemokrati. Iranere sitter ikke lenger og bare ser på. Men hva er responsen til Ola Nordmann? Jeg er redd for at ingenting i realiteten kommer til å skje, for nordmenn har tilpasset seg systemet, hvor ukristelig det enn er. Iranerne sier nå at nok er nok, det bør vi også gjøre.
Bra du setter fokus på dette, Morten!
Er så enig, så enig… når det gjelder Giske. Men jeg kan ikke se at dette er tiden for å splitte kirken, som vil være konsekvensen av ditt forslag. Tross alt er det tatt viktige skritt for å løsrive kirken fra staten, også bispeutnevnelser. Skal en fri kirke være lys og salt, er det bedre om så mange som mulig av engasjerte, bekjennende kristne blir i kirken. Men jeg sier jo dette som prest i DNK, en kirke jeg er glad i og fremdeles har tro på. Og som er noe langt mer enn en “statskirke”- heldigvis!
Per Kristian: Analogien til presteskapet i Iran er påfallende, takk for glimrende kommentar…
Øyvind: Når det gjelder syn på statskirken har vi vel gjensidig påvirket hverandres syn såpass at vi er ganske analoge
Mitt poeng når det gjelder de lutherske frikirkene er at de bør samle seg i et felles kirkesamfunn istedetfor i en rekke små. Mange har advart mot en oppsplitting av Den norske kirke i en rekke små kirkesamfunn. Dette er nå i ferd med å skje. Jeg tror derfor at man må tenke langs to spor: Styrke de gode kreftene i DNK som ønsker å bygge kirken som kirke, og så får de som ikke er fornøyd med det samle seg så best de kan..
Egentlig blandet jeg to poenger her. Det ene er det prinsipielle knyttet til statskirkemakten. Det andre er det strategisk-pragmatiske for den lutherske frikirkesamfunnene.
Erling Pettersen burde selv takket nei…