Fifth level

Jeg har mange ganger fundert over om jeg er et fifth level-menneske. Forklaring følger:

På diakoniutdanningen på diakonova lærer studentene å forholde seg til ulike nivåer av kommunikasjon mennesker i mellom (sikkert en læringspsykolog som har kommet opp med konseptet): Greia er genialt nok at man deler inn nivåer i samtaler fra 1 (overfladisk konvensasjon) til 5 (dyp samtale om personlige ting). Dette konseptet har gitt grobunn for følgende diakonale vits:

Person A: Hei! Hvordan går det?
Person B: Mener du på first eller fifth level?

Ikveld syklet jeg hjem fra Staffeldtsgate og traff to aldeles trivelige mennesker; Anne og Karen (Kort presentasjon: Anne har jeg bedt om å spise mer is. Karen har laget en vakker julesang). Etterhvert som samtalen løp sin gang tok jeg meg i at jeg relativt fort begynte å stille spørsmål på fifth level. Selvfølgelig var det litt first-level prat først (hei og hå, hvordan går det?, hva skal du gjøre i sommer? Jeg har vært sammen med to biskoper i dag, beinet mitt sover, jeg skal fortsatt bli tannlege, neida, mannen min trenger ikke være tannlege, sommerferien er kortere enn man tror, her er det sydenstemning osv.).

Men overraskende fort var vi igang med samtalen om hvor lett det er å treffe den rette og noen personlige preferanser (som jeg ikke skal røpe i denne bloggen! Bortsett fra at hun ikke må være over 1.90 for min del. Da blir jeg nemlig redd). Nå kan selvfølgelig dette ha noe med å gjøre at det generelt er en snakkis i vår alder hvordan man skal treffe “den rette”. Men samtidig har jeg en tendens til å dra strikken litt vel langt. Dette kan selvsagt Anne, Karen eller andre få svare på, men…

Jeg er vokst opp med at følelser skal snakkes om, av og til dissekeres, i sjeldne tilfeller konserveres, men oftest bearbeides, merkes og arkiveres på riktig hylle (slik at man kan ta den frem ved et riktig høve). Disse følelsene kan også omsettes til levd liv som kan deles med andre. Det som skjer når man deler følelelser eller levd liv med andre er at du overraskende ofte får levd liv tilbake. Skummelt? Mja. Viktig? Trolig. Riktig? Definitivt. Men det går jo også en grense; det er aldri en god følelse å føle at en ble invadert av et krav om å dele noe personlig.

Likevel. Jeg trives med å være et fifth-level menneske. Et menneske som trives med å snakke om viktige ting og utfordre andre på det samme. Så får jeg heller forsøke å utvikle personlige verktøy for å ikke invadere, men invitere til god prat. Det kan være vanskelig når det er ting som går så greit for en selv.

Til slutt et eksempel på uheldige fifth-level-samtaler:

• Når du likevel er igang med å føde hvordan var det å bli mobbet på skolen?
• Kjære menighet, hvordan har dere det egentlig? La oss begynne bakerst til Høyre.
• Mens jeg setter igang hjertestarteren kan du fortelle meg hvor stor glede du har hatt av å røyke i disse årene!
• Dommen er hevet, og det minner meg om avtalen med forsvarsadvokaten i ettermiddag.
• Kjære president; hadde de urinveisinfeksjon på begge sider eller kun på den ene?
• Mitt første inntrykk er at dette ikke er den første blind-daten du er på.
• Jona, hvordan var det å være inside-man?
• Før du kaster ringen uti Frodo, har du noen gang følt deg forfulgt?
• Gynekologen: Hvis jeg forteller deg at du har en soppinfeksjon, hva føler du da?
• Før vi gir deg sensur på avhandlingen; kan du kort fortelle om oppveksten i et krigsherjet område?

Med motsatt fortegn:

• St.Peter: Før vi går inn på quo vadis, hvordan gikk det egentlig i møte med biltilsynet?
• Før vi røper identiteten til din anonyme far; hva synes du egentlig om de nye nettsidene våre?
• Selv om flyet er kapret går vi ut fra at samtlige passasjerer tar seg tid til å fylle ut responsskjemaet!
• Takk for at du ringte kirkens SOS! Tast fem for å ta vår nye spørrequiz og delta i trekningen om chartertur til Maldivene.