“For et år siden var dette en god gruppe. Man kunne være med her og få sine synspunkt prøvd, man kunne debattere enten man var for eller imot, og man kunne lære noe okke som. Nå er det ikke slik lenger.” Ola Buxrud kommenterer at han forlater gruppa “Nei til felles ekteskapslov” på Facebook.
Her treffer Ola et særdeles viktig poeng som engasjerer meg veldig. Siden jeg selv engasjerte meg i kampen mot ny felles ekteskapslov sommeren 2007 har dette vært en hjertesak for meg: Verdien av det reflekterte og begrunnede argument. Nå kan man kanskje si at denne saken ble tapt nettopp for at disse argumentene ikke kom til orde. Magnhild Meltveit Kleppa slapp unna med at hun hadde vært gjennom “en personlig prosess”.
Kamerat Andersen skriver treffende på vår felles blogg vinternatt før: For at jeg skal ha respekt for politikere som skifter mening om hva slags lover vi skal ha i landet, må to kriterier være oppfylt: 1) At man ikke gjør det for å løse følelsesmessige konflikter i eget liv. 2) At man argumenterer saklig for skiftet, og ikke henviser til irrelevante saksforhold. Kleppa oppfyller ingen av disse kriteriene, og derfor har jeg ikke så mye respekt for hennes skifte av mening (hvilket ikke er å si at jeg ikke respekterer henne eller tolererer at hun er uenig med meg).
På den andre siden var det flust av dem som kom til orde fra egne kretser som ikke klarte å spa frem et eneste fornuftig argument mot ekteskapsloven. I en samfunnsmessig sammenheng er det ikke et godt argument at en selv er gift og fornøyd med det, eller at homofili er ekkelt, eller at ekteskapet er så fint, eller for den saks skyld at man kan finne bibelvers som sier at “noen” skal bli fordømt fordi de ikke er enige med “oss”. Denne polariseringen av debatten med det felles at begge fronter mente at ekteskapet var så fint, men ingen klarte å komme med overbevisende argumenter verken den ene eller andre veien gjør hele debatten og prosessen til en fadese.
Et eksempel. Det ble hele tiden hevdet at homofile er diskriminerte og derfor må få del i ekteskapsinstitusjonen. Regjeringen klarte ikke gjennom hele prosessen å levere et eneste godt argument for at dette var tilfelle. I Bekkemellems egen utredning om homofile og lesbiskes levekår i Stortingsmelding 25 (00-01) finnes det ikke noe ressonement som bygger opp under tanken om at homofile var diskriminert gjennom partnerskapsordningen, og tilsvarende var denne stortingsmeldingen ikke referert til i departementets utredning om felles ekteskapslov. Diskrimineringsargumentet ble effektivt dissekert av Inge Lønning i “Tidsskrift for Kirke og kultur” der han skriver at forskjellsbehandlingen ganske enkelt kan begrunnes med den manglende evnen til å få barn – sammen.
Tilsvarende argumenteres det hodeløst for en rekke andre saker uten annen begrunnelse enn at vi føler at det blir feil, det er så fint, vi trenger mer mangfold, mindre- eller flertallstyranni (alt etter som), offerbegrepet, vi trenger mer eller mindre sekularisering (sjelden med noe ressonement som forklarer hvorfor), tidsklemma, gloablisering, postmodernisering og kremargumentet “vi lever tross alt i 2009″. Sist ute er lederen for Norsk Innvandrerforum som argumenterer for at vi trenger politi-hijab for å fremme det flerkulturelle samfunnet. Det er neppe et godt argument alene, men det ville kanskje blitt det hvis han hadde reflektert litt rundt hvordan politiet trenger mer tillitt i den unge innvandrerbefolkningen. Så kunne vi andre ha forsøkt å argumentere for hvorfor det statlige politiet bør være nøytralt for nettopp å hindre segregasjon.
Jeg vil med dette slå et slag for verdien av det reflekterte argumentet. Et alternativ til dette er jo overformynderiet glitrende representert ved den romerske generalfeltinspektør Publicus Nesegrus i Gallia rundt:
- Når dere ikke vet deres eget beste og ikke vil bøye dere for den historiske nødvendighet, må vi jo ville for dere!
Jeg er sterkt imot reflekterte argumenter fordi de legger opp til debatt, som bare er et snilt ord for krangling, som igjen er et snilt ord for krig, som som oftest innebærer en god del tortur. Reflekterte argumenter er altså tortur. Jeg kan ikke si annet enn at jeg hater tortur. Derfor hater jeg reflekterte argumenter.
Der må jeg si meg sterkt uenig med deg av den enkle grunn at jeg liker peanøtt-smør.
Det gjør ikke jeg.
Jeg fikk nylig høre i en ganske opphetet meningsutveksling at “hallo, vi er snart i 2010…”. Når ikke en gang 2009 holder, da vet du at meningsmotstanderens argumentasjon sansynligvis ikke strutter av refleksjon…
Må jo dessuten si at regjeringen går foran med et glimrende eksempel på ryggradsløs og ulogisk argumentasjon i sine siste lovendringsforslag. Men vi, det norske folk, får vel bare som fortjent når vi stemmer som sauer.
Enig med meg selv!
Men jeg lurer på om vi har kommet til den ene saken i verden vi ikke er enige om, Morten! Jeg er nemlig sterk tilhenger av retten til å bruke religiøse hodeplagg også i politiuniformen. Det prinsipielle spørsmålet handler slik jeg ser det om religionsfrihet (ikke “ytringsfrihet” som noen har påstått, å gå med hijab er ikke en “ytring”). Dette er en sentral rettighet som må veie tyngst, og spørsmålet må heller bli om samfunnet har rett til å nekte muslimske kvinner å bruke hijab når de bærer politiuniform. Vi kan ikke ut fra vår religiøse og kulturelle bakgrunn gå inn som overdommer over hva andre betrakter som religiøse plikter. Så lenge denne religiøse plikten ikke hindrer utøvelsen av embedet, kan jeg ikke se hvordan den skulle være problematisk.
Så langt det prinsipielle. Men slike saker handler også om signaler, om hva som ser mest ut som et integrert samfunn. Jeg synes at enkelte politikvinner med hijab ville være et symbol på respekt for annerledeshet og en anerkjennelse av norske muslimers identitet som -nettopp- norske muslimer.
Og jeg synes at enkelte politikere som får seg til å si at det blir vanskelig å vite hvor lojaliteten ligger hvis en kvinne bærer hijab under politilua, er med på bringe til torgs en fremmedfrykt og islamfobi som ikke er debatten verdig.
Eg likar så godt at du faktisk veit kva du snakkar om Morten!
Men… Er du faktisk imot hijab i politiet? Kvifor i all verden…? Dette har jo med å gjere at det er eit offentleg yrkje, vil det seie at heller ikkje lærarar og sjukepleiarar kan gå med hijab? Då snakkar me diskriminering då. Og kan me som er kristne gå me eit kors om halsen? Nei. No var du berre provoserande.
@Øyvind: +1
Det er mulig jeg ser for enkelt på det når det gjelder det med politiuniform og hijab. Jeg mener rett og slett at en uniform som bæres av en person med autoritet skal være 100% nøytral i forhold til religion.
Det er for meg den eneste måten den som bærer uniformen kan oppfattes som nøytral i en konflikt for eksempel dersom det skal ryddes opp mellom to “bråkmakere” av forskjellig opprinnelse.
Men man er jo ikke nøytral uansett! Hvis en etnisk nordmann skal megle mellom en av pakistansk og en av norsk opprinnelse, vil jo det spørsmålet dukke opp, hijab or no hijab.
En norsk politimann er ikke nøytral, men skal målbære den norske statens holdning til lov og rett. Spørsmålet blir da hvorfor en som åpenbart er muslim, ikke kan gjøre det med samme autoritet som en som etter all sannsynlighet er (nominell) kristen. En hijab forteller fint lite mer om et menneske enn crew cut. Macho politifolk med autoritært oppsyn er slik jeg ser det mer problematisk enn noen kvinner med hijab.
Men, alt dette er egentlig en avsporing fra prinsippet: hvorfor kvinner som ser det som en religiøs plikt å bære hijab, ikke skal kunne være politibetjenter.
Jeg takker for frisk debatt på bloggen her; slikt liker vi! Og jeg er spesielt glad for at Andersen (den kjente broren) innrømmer at vi kan være uenige (om enn en svært sjelden gang).
Om vi virkelig er uenige i Hijabdebatten gjenstår å se siden mitt enkle poeng ble oversett av de tre sistankomne (hvis vi ser bortsett fra Joachims kryptiske melding
). Jeg mener bare at å vifte med mangfold-fanen kan kverke enhver god debatt, og derfor er ikke dette i seg selv et godt argument i Hijab-debatten. Hvis representanten for Norsk innvandrerforum hadde begrunnet sitt synspunkt bedre ville vi fått en bedre debatt.
Min intensjon var derfor ikke å sette igang en Hijab-debatt, men når skaden først er skjedd kan det hende at jeg kommer sterkt tilbake…
Jeg kan avsløre såpass at jeg er enig i at politiuniformen ikke kan være verdinøytral (den sier noe om rettferdighet feks.), men den kan være livssynsnøytral og det var sannsynligvis det Jan-Helge mente.
Jeg liker Mortens ord!
Takk Persan… Hyggelig at en Fredrikstadgutt er innom
nå blei eg barra forvirra.
Jeg må si jeg er imponert over argumentasjonen i denne tråden. Det er herlig med en frisk diskusjon. Jeg synes å merke i politikken generellt at det blir færre og færre gode argumenter. De offentlige debattene har et slik tempo at man ikke har tid til å legge frem reflekterte argumenter, og debatt-teknikken som de moderne politikerne kurses i handler da tydeligvis om å lære seg fraseringer og vendinger som skal utgi seg for å være reflekterte. De fleste politikerne er noen masakråker og dumrianer. Jeg hater valgkamp. Elsker vanlig.
Ellers kan jeg opplyse om at jeg har sluttet å bruke utropstegn i unøde. Hurra!