Siden 1996 har jeg vært deltaker, leder og moromann på barneoase og tenoase. Oase representerer for meg den beste ledertreningen jeg har fått, Jesusbegeistring, teamwork for å reise enda en festival, god integrasjon av ånd, sjel og legeme, og passe doser med crazy humor. Nå er jeg bekymret.
I sommer talte Torontopredikant Duncan Smith på Oasestevne. Det særskilte ved Smiths forkynnerstil er kunnskapsord (kunnskap om mennesker i salen som han ikke kjenner) som etterfølges av skyting med helligåndkuler. Smith peker på den det gjelder, eller får mennesket opp på scenen, og vedkommende faller sammen eller kommer i henrykkelse.
Spesielt på Tenoase førte et møte med Smith til en en rekke av henvendelser fra tenåringer og medarbeidere som opplevde seg krenket. Jeg opplevde selv en medarbeider som stod med tårer i øynene og fortalte om sin tøffe opplevelse med en bevegelse han ellers var så glad i. Representanten fra Oases lederskap hadde sin fulle hyre med å fortelle om hvordan Gud er på gang. Den store motsetningen mellom den angivelige vekkelsen som var på vei, og mennesker som føler seg tråkka på er noe av det mest oppsiktsvekkende jeg har vært vitne til.
Jeg har ventet med å skrive denne bloggen nettopp fordi jeg har ønsket å holde en distanse til situasjonen, og dessuten har jeg svært mange venner i Oase. Nå skal det riktignok sies at de fleste jeg har snakket med uttrykker den samme bekymring som jeg gjør, men likevel er jeg selvsagt redd for å skade relasjonene. Dette forsterkes av to artikler i henholdsvis Vårt Land og Oasens eget magasin “Oasen” der mitt etterlatte inntrykk er at det er meg det er noe galt med som ikke skjønner hva gud gjør.
Oases håndtering av reaksjonene fra Oase er overraskende dårlig håndtert. Kritiske røster blir satt på plass som skeptikere av Guds verk. Vi blir fortalt at vi må være med på det gud gjør og at hver vekkelse begynner med uro og skepsis. “Unnskyldningen” som ble trykket i Vårt Land og Oasen starter med en delvis beklagelse over kulturelle misforståelser og slutter med henvisning til guds verk; endelig skjer det noe. Videre blir Duncan Smith invitert av blant annet Oase tilbake til Norge i høst på Catch the fire-konferansen til tross for at Oase tidligere har skrevet at noen kan ha kjent seg krenket i sommer.
Jeg skal være forsiktig i denne bloggen med å kritisere oaseledelsens dømmekraft når det gjelder selve vekkelsesstoffet, men det er interessant at i en redegjørelse for den såkalte Lakelandvekkelsen eller “The Florida Outpouring” for noen måneder siden blir det skrevet at “vi er mange som tror at det som nå skjer i Lakeland er fra Gud”. Dette blir begrunnet med fruktene av det som skjer. Få uker senere blir forgrunnsfiguren Todd Bentley avsatt fra sin tjeneste på grunn av ekteskapsproblemer og anklager om vold under møtevirksomheten, og den såkalte vekkelsen stopper fullstendig opp. På God TV kunne vi noe tidligere høre at kritiske røster mot Bentley var demoniske. Dette er virkelig ekstremt, og at Oases lederskap i denne situasjonen ukritisk importerer mer av det samme fremstår for meg som i beste fall svært ureflektert.
La meg sammenfatte mine refleksjoner på denne måten. Jeg er klar over at min innsikt er like foreløpig som alle andres i denne og andre saker, og jeg ber om tilgivelse hvis jeg tramper på noen med denne artikkelen. Jeg mener likevel at et lederskap må tåle å bli stilt til ansvar for sine valg, og dessuten veier hensynet til de som mister troen; om det er på seg selv, på et lederskap, på kirken, på Oase eller i verste fall på Gud, tyngre enn redselen for å støte de som likevel er “inside”:
- Kristne møter er til for oppreisning og nytt liv av mennesker som trenger frelsen i Jesus Kristus. Hvis noen skal gå molefonken ut av kristent møte så skal det være bedrøvelse over egen synd som igjen fører til Kristus, og på ingen måte en opplevelse av å bli krenket av det som skjer på en scene.
- Et kristent lederskap bør være svært vare for tilbakemelding fra mennesker som vil en sammenheng vel. Jeg er glad i Oase, skylder bevegelsen mye og står for hvert ord i innledningen; også bekymringsmeldingen. Ta oss på alvor!
- At “ting skjer”, eller noen tross alt har hatt det bra eller for den saks skyld at under og tegn skjer har aldri vært en blankofullmakt for sann kristendom. Vi skal prøve det som skjer på helheten i evangeliet, og her er kjærligheten til de man til enhver tid er satt til å lede helt sentral.
Antonius, grunnleggeren av klostervesenet, ble oppsøkt av turister etter å ha bodd i en grøft i 20 år. I datidens tabloide Egypt spredte ryktet seg fort om den eksentriske mannen. Hva gjorde Antonius? Skrev en bok om den nye grøftemodellen og reiste rundt og lot seg intervjue mens han holdt foredrag? Nei, han reiste tre dagsreiser inn i ørkenen med en karavane. Begrunnelsen var enkel: Hvis han gav etter for den oppmerksomheten ville det styrke hans ego og han hadde tapt. Tapt for målet som er gjemt i Johannes døperens bekjennelse: “Han skal vokse, jeg skal avta”.
En og annen amerikansk profet har litt å lære av dette.
Kjenner jeg har behov for å sitere Øystein Sunde her: “Hva var det jeg sa?”. Nå er jeg kanskje litt vél skeptisk, men jeg har alltid vært VELDIG spørrende til disse kristne fenomenene à la Toronto og de. Må desverre også melde at hver gang jeg har vært på Oasestevnet, har jeg kjent meg utrolig som en “Englishman in New York” – rett og slett fremmedgjort.
Takk for respons Kjell Rune. Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i dette. Og jeg har ikke problem med å se dette til tross for at jeg har hatt mange oppgaver der selv. Jeg har vært veldig opptatt av balansen mellom åndelighet og menneskelighet når jeg har vært med i Oase, og det har også andre vært. Det er dels de samme som nå uttrykker bekymring over oases vei videre.
Målet helliggjør ikke middelet. Den ene kan ikke ofres for “det som skjer” eller den store visjonen. I Guds Ord kan vi snarere lese at hyrden leter etter den ene fortapte sauen for å hente ham hjem.
Well put, Morten. Helt enig med deg.
Takk for det Tore! Det koster litt å være ærlig, og godt å få gode tilbakemeldinger.
Innser at dette blir langt, Morten, men du får se om du orker å lese gjennom dette når du er ferdig med masteroppgaven eller no
(fortsatt lykke til med den)
Nå møtte jeg jo deg under Oase i sommer hvor vi pratet litt om dette(før du kjente meg altså), og jeg er veldig enig. Oase var gjennom min oppvekst alt jeg fikk av åndelig påfyll – godt eksempel på en “festivalkristen”, men det var alt jeg hadde å gripe til og jeg gjorde da det.
Og jeg gledet meg veldig til å ta med meg folka som jobbet på lagsbussen til TenOase, for da skulle jeg vise frem mitt barndomshjem. Problemet ble litt det at jeg følte at barndomshjemmet mitt hadde blitt revet ned og byttet ut med et toppmoderne hotell.
Jeg var inne i møtesalen på TenOase under og etter møtet med Duncan Smith, og det å se ungdommer som jeg har møtt på Oase mange ganger sitte i benkeraden og lure på “er jeg en kristen?” gjorde meg fryktelig trist. “For hvis dette var Den Hellige Ånd, og jeg har Den Hellige Ånd – hvorfor kjente jeg ingenting?”
Det som dog var mest skremmende var at jeg snakket med en som var med på miljøteamet. Det hadde det vært to ikke-kristne jenter som var innom teltet etter møte, og fortalt at ei vennine av dem hadde overtalt de til å komme på TenOase. De tenkte at de skulle gi det en sjanse, men etter det møtet var de skremt vekk og ville ikke ha noe med kristendommen å gjøre.
For å ta i nok og litt for mye – Hvor mange liv skal vi være med på å sende ned til fortapelsen før vi stopper opp og tenker “kanskje vi skal gjøre noe annerledes? Det er greit å være karismatisk, men la oss være karismatiske med setebeltet på – for ellers blir grensen fort difus mellom det karismatiske og det karismaniske.
Takk for godt innlegg, Morten! Interessant å lese og jeg vil berømme frimodigheten din, spesielt fordi jeg veit at du har hatt mye med Oase å gjøre i mange år!
For min egen del, oppsto skepsis til Oase dessverre ei stund før dette du beskriver som hendte i sommer. Jeg har sett vage tendenser til det som nå har skjedd/valg som er tatt i Oases lederskap for flere år siden.
Men det er som kjent lettere å trekke seg ut av noe enn å konfrontere, som du nå har gjort. Så jeg trakk meg heller ut av det og andre liknenede “kristne saker”.. og er ikke lenger så informert. Men nettopp derfor er det interessant å lese fra noen som er det. Og jeg vil at du skal vite at jeg er enig og støtter deg!
Dersom det er Guds ånd som virker, blir ikke folk fylt med mismot og redsel, men med glede og fred.
Takk for kloke ord, Morten!
Jeg var en av de som nok var ganske skarp i min kritikk av det som skjedde denne kvelden på Oase. Det jeg møtte gjennom samtaler med både kjente og ukjente i miljøteltet gjorde meg vondt. Følelsen av at kveldens budskap ikke kom fra Gud var sterk. Mange var usikre på hva de trodde, noen var sikre på at de ikke trodde og noen hadde en positiv opplevelse fra møtet. Men når så mange opplever negative ting er det ikke min Gud som arbeider. Min Gud skaper trygghet, godhet og kjærlighet. Det som skjedde denne kvelden skapte usikkerhet og drev faktisk en god del ungdommer lenger unna Gud.
Jeg kjenner fortsatt jeg blir trist når jeg tenker tilbake på denne kvelden.
Etter å ha lest beklagelsene satt jeg med samme følelse som deg. Er det noe jeg ikke har forstått? Er det noe galt med meg som ikke lar meg rive med i dette?
Og ikke minst, er det noe galt med alle de ungdommene som følte seg usikre denne kvelden? Var det virkelig Guds verk å skremme dem vekk fra den spiren av tro de hadde?
Hei Morten
Det du skriver er grundig og gjennomtenkt. Takk at du har tatt deg tid til å skrive det du gjør, og du setter ord på mye av det jeg selv reagerte på. Det er også så lett å glemme når det har gått litt tid, og for meg som også reagerte (vi er mange!)vil jeg jo ikke bare la oase “gli ut av hendene”. Jeg kjenner på en slags kjærlighetssorg i forhold til å være redd for å miste oase som jeg er så gla i. Hadde kanskje vært bra å skrive noe felles fra alle de som vil til lederskapet som en varsel. Vet at de har fått mange mailer fra enkelt personer, men kanskje en samlet reaksjon kunne vise noe om bildet av de oasefolkene som ikke kan identifisere seg med det som skjedde.
Silje
Jeg syns det er bra at dette blir tatt opp. Jeg spilte i lovsangsteamet på TenOase i fjor, og dette var første gang jeg deltok på et helt Oase-stevne. For meg var det først og fremst en veldig god opplevelse – stevnet under ett altså.
Men så var det dette med Duncan Smith. Jeg visste lite om han på forhånd må jeg ærlig innrømme, men jeg fikk høre at han hadde en greie med denne skytingen og det kunne bli litt voldsomt. Og jeg var egentlig glad jeg satte meg litt langt bak da han gikk opp for å tale. For det var jo flere som ble “truffet” underveis…
Som det jo er nevnt flere ganger her, ble det en noe sjokkerende opplevelse for mange. Allikevel vil jeg hevde at noen også hadde gode opplevelser denne kvelden, og jeg tror Den Hellige Ånd virket. Samtidig tenker jeg nok at TenOase lett kunne klart seg uten Duncan, og at det var en uheldig seanse. Jeg syns imidlertid ledelsen var flinke til å forklare litt underveis i møtet om hva som skjedde og at ikke det var feil hvis man ikke følte noe spesielt. De var også fremme både dagen etter og dagen etter der igjen og beklaget at det ble som det ble og at de ikke hadde informert godt nok på forhånd.
I høst spilte jeg på Soaking-seminar i forkant av Catch the Fire-konferansen, og der dukket Duncan opp igjen. Da må jeg si at jeg ble litt spent på hvordan dette ville gå. Men da gjorde han det klart at han hadde fått sterke reaksjoner etter sommerens hendelser og at det ikke skulle bli noe skyting der den dagen. Han holdt en ganske vanlig preken etterfulgt av en helbredelse av en kvinne i salen, så da ble inntrykket litt mer positivt.
Det er bra å sette spørsmålstegn ved slike hendelser. Jeg syns allikvel ikke vi skal gi opp Oase, men send gjerne et brev. Jeg skal imidlertid spille på TenOase til sommeren óg, og jeg ser fram til det.
Morten.
Din luring.
Naaais!