Les kamerat Andersens gripende og utrolig festlige beretning om møte med praha her:
“Men hun ga seg ikke uten kamp. Hun krevde at vi måtte forlate kontoret hennes for at hun skulle ringe. Nokko for nokko. Det er jo egentlig rimelig. Det kunne jo hende vi fikk tilgang til klassifisert informasjon om togtider, sporskifter eller annen sensitiv informasjon.
Men der og da virket dette noe urimelig på undertegnede, og jeg gikk dermed utenfor døren i ordets bokstavelige forstand, men neppe etter dets ånd, og ble stående i døråpningen med tåen omtrent 2 cm fra terskelen”.
