Hele verden har i dagevis hatt blikket festet på den Østeriske byen Amstetten etter at det har kommet frem at 73 år gamle Josef Frtizl har holdt sin datter (42), og tre av deres felles barn fanget i en bunker uten vinduer.
Jeg skal ikke i denne bloggen utdype alle de grusomme detaljene som har kommet frem i de siste dagers mediedekning, men skrive litt om barnas reaksjoner.
De tre barna Kerstin 19, Stefan 18 og Felix 5 hadde ikke sett dagslys før de ble oppdaget i forrige uke. Den eldste datteren kom på sykehus noen dager før avsløringen, og hun ligger ifølge Dagbladet i kunstig koma fremdeles. De tre andre barna har tilsynelatende levd et normalt liv sammen med sin mormor og morfar (som da også er deres far).
Det gjør sterkt inntrykk å lese om hvordan de har hatt det i oppveksten. TV-en har stått på hele dagen og slik har de lært seg en del om verden rundt, foruten et visst vokabular. Forskerne mener at muligheten deres for å komme tilbake til et normalt liv er betinget av om moren har latt som om dette er en normaltilstand eller fortalt sannheten om fangenskapet. Dette er vel igjen betinget av hennes egen mestringsstrategi; i hvilken grad har hun innbilt seg at hennes far også er hennes mann. Slik kan hun ha kommet seg igjennom traumene.
TV har likevel ikke klart å gi barna noe autentisk bilde av hvordan verden virkelig er. -Den virkelige verden var helt fremmed for dem. De virket begge vettskremt og var fryktelig bleke. De to guttene ble tatt opp fra kjelleren, og virket overveldet av dagslyset som de aldri før hadde opplevd, forteller politi Leopold Etz til den britiske avisa The Independent. Og videre: – Vi måtte kjøre veldig sakte til sykehuset, fordi de skuttet seg for hvert billys de så og for hver hump. Det var som om vi nettopp hadde landet på månen, sier Etz.
Når man ikke selv får del i den virkelighet man blir fortalt om er det ikke mulig for et menneske å ha et riktig bilde av det. All menneskelig mestring kommer av erfaring. Forskjellen mellom barnas bevegelsesområde på 60 kvm og den frie verden er nærmest uoverstigelig. Behovet for frihet har trolig ikke bare ført til store psykiske vansker, men vil også påvirke i hvilken grad verdien av frihet kan skapes uten selv å ha opplevd den.
Moren har opplevd verden før hun ble sperret inne som 18 åring. Det er ikke godt å si hvem av dem som får mest skader. På den ene siden kan moren ha holdt oppe et ideal om friheten, men på den andre siden vet hun hva hun har gått glipp av. Ifølge Dagbladet har de ikke snakket mye sammen i bunkeren, vi kan bare fatte for et fengsel det må ha vært; for følelser, tanker, utvikling og enhver ide om normal oppvekst.
Barna får nå undersøkelser og behandling av et stort team bestående av psykologer, psykoterapeuter, nevrologer, logopeder og fysioteraputer, skriver Dagbladet. Enhver fagmann på området vil ha stor interesse å undersøke disse pasientene og det er forståelig. Hva skjer egentlig når mennesker blir tatt ut av enhver menneskelig normal virkelighet og plassert i et kunstig miljø? Et slags Big brother eller Truman Show fra starten av livet. Forskjellen er likevel slående. Fritzl har ikke gjort noe for å gi sin familie et fritt valg.
Det er avgjørende i fortsettelsen at denne traumatiserte familien ikke blir et gigantisk sosiologisk, psykiatrisk eller media-etisk forsøksprosjekt. Skal de på noen som helst måte kunne integreres, ikke bare i samfunnet, men i virkeligheten, må de få beskyttelse i tillegg til god behandling.
Les mer mer om Josefs Fritzl bortforklaring her.
Natascha Kampusch er kritisk til håndteringen av barna.
hmmm… jeg tenker bare på den frykten de sitter med nå. de er i et helt nytt miljø, med mennesker de ikke aner hvem er og hva de vil. de har levd beskyttet, en beskyttelse som nå er borte. jeg tror det er få mennesker som kan sette seg inn i og forstå denne situasjonen – og ikke slemt ment, men alle ekspertene som skal inn og få “sin del” gjør kanskje hele denne traumatiske opplevelsen enda mer traumatisk.
det som kanskje er det viktigste å huske i denne sammenhengen er å ikke måtte “presse” barna inn i et passede reaksjonsmønster. det finnes få – om noen – saker som er lik denne, og dermed blir det veldig vanskelig å forutsi reaksjoner. ja, det finnes paralleller, men som natascha selv sier; det blir galt å sammenligne sakene…
barna, og moren, må få lov til å reagere, de må få lov til å være i dette, og samtidig få lov til å komme ut av det… og det er der ekspertene bør komme inn. ikke fremkall reaksjoner, de kommer av seg selv. hjelp heller når de først kommer.
(beklager at jeg tar over kommentarfeltet ditt morten:p merker jeg kanskje skulle blogget om dette selv jah… hehe:) )
Du har fri tilgang til mitt kommentarfelt Ane
Jeg er klar over at jeg egentlig her blogger om et tema jeg strengt tatt ikke kan vite så mye om. Derfor blir det også veldig generelle ting man kan si. Vi kan bare fornemme hvordan det er å gå fra en totalt begrenset virkelighet til “full frihet”. Denne friheten blir jo ikke fri når den som du sier er forbundet med den største usikkerhet. For hvordan skal disse barna kunne ha tillitt til noen overhodet?
Forskerne vil alltid ty til sammenlikninger og jeg ser at spesialist i barnepsykologi Nordanger sammenlikner med barnehjemsbarna i Romania i Aftenposten idag. Han mener forresten at det er mulig for dem å komme tilbake til samfunnet. Han trekker opp to kriterier: Beskyttelse; langsom tilbakeføring, og tillitt til en eller noen få personer i lang tid. Det er sikkert mye i det.
Men du har helt rett i at her kommer også ekspertene til kort. Nettopp derfor er det viktig at de ikke bare blir gjenstand for enslags objektiv gransking, men også blir beskyttet fra alle hjelperne.
Ofte spørt meg selv om hva som er vitsen med alle disse tullete bloggene. Amatører som skal drive ekspertise på egenhånd, eller som har syklig markeringsbehov ?
Er det ikke bedre å la oss andre slippe å se linker om alt og intet !
God helg
Hei Knut (hvem du nå er)! Når det gjelder markeringsbehov er jeg litt usikker på hvem av oss som har det sterkeste
Når det gjelder blogging anbefaler jeg å lese min artikkel Om blogg på toppen. Se her “Jeg forsøker her å skrive humoristisk om nyhetsbildet, gode historier og film. Dessuten deler jeg noen refleksjoner om livet og kulturen vi lever i”. Blogging er altså til blant annet for refleksjoner og ingen har tatt på seg rollen som ekspert i dette tilfellet..
Og hvis du er lei av linker anbefaler jeg papirutgaver eller TekstTV istedetfor internett
Knut:
Hva er det med sånne som deg? La være å lese blogger. Skru av. Gå en tur. Skriv et dikt.
Det heter forresten “spurt”.
knut:
og markeringsbehov? vel, ikke nødvendigvis det det går i, heller muligheten til å få lov til å ytre sin mening. og blogging er et fint medium å bruke, siden man ikke pusher på andre sine meninger, andre går heller inn for å lese. jeg tar et valg i å blogge. du tar et valg i å lese… 
du er fri til å ha dine meninger, akkurat slik at vi er frie til å blogge.
og ja, hvordan vet du at det kun er amatører som holder på?
men koselig å høre fra deg:) ha en fin dag videre:)
Først vil jeg si at jeg ikke forstår slike som her skriver negativt om blogging (Knut). Er han misunnelig fordi han ikke kan skrive selv…?? Uansett er det rart at han skriver negativt her, for han ble ikke tvunget inn her for å lese og så kritisere….. Hold deg borte Knut, gjør noe annet!
Videre er det bra at bloggere tilfører sitt, til det journalistene skriver.
Dette er en sak som er unik, men på en meget negativ måte. Jeg har aldri hørt om noe slikt tidligere og derfor har jeg ingenting å sammenligne med, når jeg forsøker å sette meg inn i hvordan denne moren/overgriperens datter og hennes barn må ha hatt det i disse 24 år.
Jeg anser dette som en handlig verre enn mord fra denne faren (Josef Fritzl), som voldtok og sperret sin datter inn i 24 år.
At han satte 7 barn på henne, som hun fødte i denne kjelleren, herregud det er ubeskrivelig. Hvilken hjelp fikk hun da hun fødte? Hvem hjalp henne? Eller fødte hun helt alene? Stakkars jente/nå dame!
Hvorfor holdt hun ut så lenge? Jeg har mange spørsmål, som nok ikke kan besvars, fordi de ikke kan besvares.
Kanskje han truet med å drepe henne?
Denne saken er unik, fordi jeg som regel klarer å sette meg in i offerets/offrenes situasjon når jeg leser triste saker i avisen, men her stopper det opp. Det går bare ikke an å sette seg inn i hvordan verken Josef, hans datter, hans kone, hans barn, som også var hans barnebarn har tenkt og følt.
(Josef er IKKE et offer, men han må jo ha tenkt og følt noe han også, eller er han et dyr og ikke et menneske?)
Manipulasjon er jo et kraftig våpen og har nok blitt brukt heftig av Josef. Mange tror manipulasjon ikke er så sterke saker, men det er akkurat det det er. Manipulasjon er faktisk et sterkere virkemiddel enn vold!
Uansett, dette er ubeskrivelig forferdelig, denne Josef har ødelagt flere liv her og tatt et. Denne babyen som ble drept/dødfødt? er nok den som har kommet heldigst ut av dette.
De andre barna og moren deres kommer aldri til å bli kvitt sine psykiske lidelser, de kommer til å bli verre og verre, for så å feste seg for resten av livet. Stakkars mennesker.
Moren (hvis hun fremdelses er oppegående) og disse barna bør få flytte langt bort (med en eller annen form for beskyttelse og trygghet rundt seg) bytte identitet og forandre utseende, for så å bli integrert i verden/samfunnet.
Det beste ville vært å flytte dem bort fra Østerrike, til et annet land. Da kunne de ha lært et språk uten at noen reagerte på at de pratet språket dårlig til å begynne med.
Det er det eneste jeg ser for at spesielt barna skal kunne ha/få et liv her på jorden.
Hvis ikke de bytter identitet, kommer dette til å bli “hengende med dem” og som igjen går ut over deres barn, hvis de engang klarer å etablere et normalt familieliv, når de blir voksne.
Uansett så er dette med dem i deres sinn livet ut, så forhåpentligvis får de den hjelpen de trenger!
Josef, -han bør få smake sin egen medisin og bruke sine siste år på å oppholde seg ALENE i akkurat denne kjelleren, slik at han kan tenke over hva han har gjort.
Han bør fratas alle middler som kan brukes til selvmord, han fortjener å lide, lenge.
Både vanlig fengsel og dødstraff er for mild straff for denne grusomme mannen!
enig – utlandet er best for dem…
Oi, for noen lange kommentarer. Kjør på!
Knut: Kanskje vi burde avskaffe internett-blogging?
Morten: Jeg syns det er artig å lese bloggen din, jeg.
Min egen erfaring med sure kommentarer er at jeg noen ganger har lest avisartikler på nett som jeg bare måtte kritisere. Mest fordi jeg var så rivruskende uenig i påstandene som ble presentert, eller fordi det kanskje var utrolig slett journalistisk arbeid. Men da altså profesjonelle nettaviser.
Josef: Fy skam deg!
Takk for det Jan Erik
Josef: Fy skam seg!