Jeg har brukt noen timer de siste dagene på å lytte til Dag Solstads roman Arild Asnes 1970. Det har vært en forfriskende opplevelse og gitt meg noen tanker om forholdet mellom totalitære ideologier.
Forfatteren Tore Renberg kan ha rett i at mange vil finne Solstads bøker ulidelig kjedelig til tross for at han likevel mener at Solstad er en ekstremt viktig forfatter (har noen vært borti en slik anmeldelse før?). Forfatteren skriver for de reflekterte; de som har tenkt noen tanker sammenhengende og uttrykker seg kryptisk som her: «De ufrie ser de frie. De frie vet at de ikke er frie, men ufrie. De ufrie vet at de er ufrie, men det ser at det finnes frihet. De ufrie forakter de frie når de ser?». Romanen tar utgangspunkt i primo 70-tallets norske kommunisme og problematiserer og harselere dens evne til å kommunisere med vanlige folk. Solstad selv var erklært marxist-leninist.
For en utenforstående blogger som skriver flere tiår etter de opprivende konfliktene i sosialistmiljøet medio 1900-tallet er hele spillet eksotisk. Like fullt var det blodig alvor for dem som stod med begge beina midt i den ideologiske kampen. Spørsmålet om rettferdighet for de fattige og arbeidsfolket var akutt, men strategien for å komme dit splittet det sosialistiske miljøet i en rekke retninger (Hvis du er interessert i dagliglivet til disse gruppene anbefaler jeg på det varmeste filmen Gymnaslærer Pedersen).Solstad skriver treffende om hvordan studentmøtene i Oslo kunne se ut – der ingen fra arbeiderklassen faktisk var representert.
For meg har spørsmålet om hvorfor kommunistene kom så mye bedre ut av det enn nazistene vært det mest interessante. Solstad skriver nemlig om en 1. mai-tog-deltaker som i 1970 bærer på en plakat av Stalin. Jeg kan ikke la være å tenke: – Hva om noen hadde båret på en plakat med Hitler i 1970? Dette er selvsagt en fiktiv bok, og Solstad gikk neppe god for bilder av Stalin i 1. maitoget, men med den idylliseringen av kommuniststatene norske kommunister fortsatt kommuniserer er spørsmålet på sin plass. SV-representant Hallgeir Langeland har foreslått Fidel Castro til Nobels fredspris 3 ganger.Gerd-Liv Valla støttet Josef Stalin så sent som i 1980.
Nøyaktige anslag av hvor mange som ble drept under Stalin er ikke mulig å oppdrive, men ifølge engelsk wikipedia dreier det seg om omkring 20 millioner som ble drept som en følge av endringene under Stalins lederskap. 17 millioner ble systematisk nedslaktet av Adolf Hitler inkludert anslagsvis 6 millioner jøder. Begge ideologiene var dypt menneskefiendtlige og kan på mange måter ta hverandre i hånden.
I verken kommunismen eller fascismen betydde det enkelte menneske noen ting. Under dekke av å skulle beskytte den svake gruppe (arbeiderklassen eller den ydmykede tyske befolkning) tillot man seg altså å drepe millioner av mennesker fra de samme gruppene.
Ideologiene er totalitære. Det vil si de statlige regimene ønsket å kontrollere det meste av de personlige, økonomiske og politiske aspektene av innbyggernes liv.
Begge ideologiene var villige til å bruke utstrakt voldsvirksomhet og militære / væpnet revolusjonære virkemidler.
Ideen, saken ble viktigere enn nestekjærligheten. Ideen ble satt over mennesket.
Menneskene har bare verdi i kraft av å være en gruppe (proletariatet eller de ariske rase).
Spørsmålet er igjen hvordan kommunistene har kommet seg bedre ut av det i norsk sammenheng enn fascistene. Den mest opplagte forklaringen er at Norge var direkte involvert i den andre verdenskrig og anektert av Tyskland. Men eksemplene overfor viser at det er viktig å hele tiden minne om historien og de sammenfallende konsekvensene av totalitære ideologier. Norske sosialister som flørter med gamle kommunistiske regimer og idylliserer Sovjetunionen og gamle Kina bør konfronteres med de ufattelige ødeleggelsene regimene påførte menneskeheten. Nymarxister og revolusjonære norske sosialister bør svare på hvordan de ser for seg at marxistiske idealer skal gjennomføres uten å bli totalitære i fremtiden.
Dansegruppen Bounce kom opp med denne fantastiske ideen og inviterte publikum til en rask koreografert øvelse før de gikk på Segels Torg og Central Station klokken 2300 8. Juni. Du vil få kick!
Hvis du ikke er overbevist skal du vite at Espen Eckbo gråt på selve minnemarkeringen.
Morten på sin nye venn Kristin sin blogg: – Men du Kristin, nå som vi er blitt venner (om enn litt motvillig fra din side) synes jeg vi kan hooke opp på facebook www.facebook.com/mortenda
Morten etter å ha blitt addet på internett: – Det går opp for meg under en flammende rødme og henrivende pinlig latter at jeg har forvekslet deg med en annen Kristin som gikk på GUS i år. Jeg beklager derfor den litt småironiske tonen i B-delen av min kommentar…
Morten pakker så en kaktus i en eske, så sender han esken til seg selv, og etterpå stikker han seg på kaktusen. Eventuelt; han bare stirrer målrettet på den kaktusen som står ved siden av pianoet til rødmen stikker.
Jeg fikk meg en spontan latter da jeg kom over denne lille snutten på Dagen-Magazinet idag:
Et av de mer populære innslag er svampkastingen på «matros Doffen», en populær figur for barna på dette stevnet. På stevnet i fjor var det hans kaptein Skjeggstubb som trollbandt barna med sin fremtreden, men matros Doffen opplyser at sjefen nå «har blitt kristen og reist ut som misjonær».
Kreativ forklaring på at en figur blir “skrevet ut av” serien. Anbefalingen går videre til Hotell Cæsar.
Igår overkjørte Trond Giske kirkens demokratisk valgte organer ved å velge ut en annen biskop enn den som fikk flest stemmer ved den kirkelige avstemningen.
Tanja Garthus skriver på verdidebatt.no: – Regjeringen har vært pådrivere for at Den norske kirke skal være mer demokratisk. Selv overkjører de demokratiske bestemmelser når det passer dem selv og deres politiske agenda.
På den måten setter hun briljant ord på den arroganse og det hykleri som Regjeringen her farer med. Den rødgrønne Regjeringen har krevet at Den norske kirke skal iverkesette store demokratiske reformer for å bli en fri folkekirke. Hvordan mener Trond Giske at Den norske kirke skal stimulere til engasjement og tiltrekke seg mennesker som ønsker demokratisk styring så lenge han overkjører de samme organer når det passer ham.
Dette er et prinsipielt spørsmål og dreier seg naturligvis verken om Kjetil Aano eller Erling Pettersen. Det dreier seg heller ikke om deres teologiske profil eller homofilisyn. At kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen uttaler at Pettersen vil bli en god biskop i Stavanger er nærmest en avsporing og dessuten er selvfølgelighet. Men det viser at kirkeledelsen er i lomma på Giske uten kraft til å demonstrere mot statens maktarroganse.
Norsk luthersk misjonssamband, Normisjon og Indremisjonsforbundet diskuterer i sommer muligheten for å opprette kirkerettslige alternativ til Den norske kirke. Jeg mener at det er tid for en samling av de frikirkelige lutherske kirkesamfunn. Den evangelisk-lutherske frikirke bør søke sammen med lekmannsbevegelsen og bygge et troverdig og sterkt alternativ til Den norske kirke.
Til syvende og sist rammer disse vedtakene Den norske kirkes identitet som trossamfunn. En kirkeledelse som ikke står sentralt i Den norske kirke og som benytter den som et politisk redskap tapper den for kraft. Et trossamfunn skal ledes av troende mennesker som anser Kristus som Herre. Anakronismen statskirken bør snarest overlates til seg selv.
La meg også få tipse om Oddbjørn Evenshaugs glimrende avkledning av Magnhild M. Kleppas plutselige sans for kirkedemokrati.
– FrP har de mest krystallklare programformuleringene av samtlige partier på dette området, selv om også KrF er tydelige. Dersom FrP får gjennomslag for sine programformuleringer så er det ikke noe igjen av reformen felles ekteskapslov, sier Jan Harsem.
Dette utspillet fra lederen i Nordisk nettverk for ekteskapet setter sinnene i kok hos KrF-ledelsen: “Det er vanskelig å forstå Harsem på noen annen måte enn at han fortvilet prøver å holde Frp i folden. Men hans begrunnelse holder ikke og svekker dermed seriøsiteten fra dette nettverkets side”, uttaler Høybråten til Vårt Land 27. Juni.
KrF er livredd for å bli klistret til FrP i den kommende valgkampen. Men enda verre; det ville vært en katastrofe for KrF hvis det skulle vise seg at FrPs troverdighet om det siste årets viktigste fanesak skulle være sterkere enn deres egen. Enhver insinuasjon om at FrP står sterkere enn KrF i denne saken er farlig for KrFs velgergrunnlag. På den annen side ser KrF ut til å være redd for å løfte ekteskapsloven for høyt i valgkampen, til det er sjansen for å bli klistret til et homofiendtlig omdømme for sterkt. KrF balanserer derfor på en vanskelig knivsegg. På den ene siden vil de fremme seg selv som et bredt verdiparti med bistand, miljø og fattigdomsbekjempelse som sentrale merkevarer. På den andre siden står de i fare for å miste mange verdiorienterte velgere til et verdikonservativt FrP. Dette forklarer KrFs voldsomme engasjement når FrP tidligere i år vedtok et ja til aktiv dødshjelp. For ordens skyld vil jeg bemerke at jeg synes vedtaket om å åpne for aktiv dødshjelp er et svært ulykkelig vedtak.
Men hvorfor tyr KrF til så sterke karakteristikker av Nordisk nettverk for ekteskapet? KrF har hele tiden fremholdt nettverket som en sentral samarbeidspartner og en dyktig aktør i den felles sak de kjemper for. Det er vanskelig å forstå Høybråten annerledes enn at dette er et ledd i avstandstaken til FrP. Dessuten vil det som sagt være krise for KrF om FrP skulle ha sterkere integritet i denne sterke symbolsaken for kristenfolket enn dem selv. Nordisk nettverk for ekteskapet og andre pressgrupper er ufarlige så lenge de holder seg til å være premissleverandører knyttet til det prinsipielle i saksområdet. Så snart gruppene utfordrer KrFs egen programformulering heves lansen og partiledelsen forsøker å itvilsette nettverkets integritet.
KrF og FrP må nå slutte å krangle om de samme verdivelgerne! Nå må de begynne å jage Høyre, SP, Venstre og AP. Det er der de skal hente velgere. Ikke fra hverandre. Den postmoderne normoppløsningen må synliggjøres gjennom kunnskapsbasert politisk argumentasjon. Da vil mange velgere i AP – H – SP og Venstre, kanskje også SV, se alvoret i å gi fortsatt politisk kraft til en felles ideologi på tvers av partigrensene som utfordrer selve demokratiet. Både KrF og FrP har høy troverdighet i spørsmålet om ekteskapslov og familieverdier. Vi trenger begge i kampen for en ny kurs!
La meg også sitere Jon Kjøllesdal som kommenterer mitt innlegg på verdidebatt.no: – At andre, partiuavhengige aktører/interesseorganisasjoner, påpeker åpenbare fakta, det er jo bare folkeopplysning. Da er det litt rart av KrF å trekke Nordisk nettverks seriøsitet i tvil, i og med at de tross alt har som oppgave å få frem hva de ulike partiene står for i forhold til akkurat ekteskapssaken.
Min blogg er en "rett fra levra" blogg til ergrelse for noen og glede for resten -om det som engasjerer meg. Du vil finne en del blogger om å blogge, noen nyttige "daglige tips", youtube-klassikere, tanker om tingene, morsomme saker, filmblogger og litt samfunnsanalyse!
Les og kommenter i fleng!
Jeg har brukt noen timer de siste dagene på å lytte til Dag Solstads roman Arild Asnes 1970. Det har vært en forfriskende opplevelse og gitt meg noen tanker om forholdet mellom totalitære ideologier.
