Ny bok: Samlivsetikk og kristen tro

I en tid med større offentlig fokus på seksualitet og samliv, kan man spørre hvorfor kristen samlivsetikk er relevant. Denne boken forsøker samtidig å svare på dette, og hvordan troende mennesker skal forholde seg til samfunnets verdier.

Flere lutherske organisasjoner og frikirker gikk våren 2010 sammen om å nedsette et utvalg som skulle utarbeide et grunnlagsdokument med aktuell og bibelsk basert veiledning i samlivsetiske spørsmål. Denne boken er resultatet av utvalgets arbeid. Her drøftes en mengde aktuelle spørsmål på en direkte måte. Boken ønsker å gi konkret veiledning – i dialog med vår tids utfordringer og i lydhørhet overfor Bibelens tekster.

Jeg er redaktør for boken sammen med professor Knut Alfsvåg ved Misjonshøgskolen, og boken har allerede fått en del oppmerksomhet i mediene.

Boken koster 198,- og kan fås tilsendt portofritt fra meg. Send meg en e-post med navn, adresse og antall. modahle@gmail.com

Omtale av utvalget i Vårt Land
Aftenposten på kommentarplass
Kronikk i Vårt Lan kan leses på Verdidebatt eller på denne bloggen.

Nattilbudet til nye kulturelle høyder

I en kommentar til vår nylig avgåtte justisministers ønske om å stenge ølkranene klokken 2300, går det til nye høyder for Kristin Gyldenskog, kommunikasjonssjef i NHO reiseliv:

- Helseministeren og justisministeren ønsker å stenge Norge. I stedet for å bestemme når folk skal gå hjem, bør de gi mer penger til politiet. Hvis de kutter i serveringstilbudet, rammer de ikke bare reiselivsbedriftene, men også det fantastiske kultur- og opplevelsestilbudet som Norge representerer.

Det er vel grenser for hvor høy kvalitet det er på kulturtilbudet klokken tre om natten, men opplevelsestilbudet er det trolig mindre å si på!

Dagens helgardering

“Med fare for å få spydigheter og kjeft på forumet av mange forståsegpåere for at jeg legger inn noe som en eller annen gang har hvert oppe ett eller annet sted i forumet……så lurer jeg på om det på noen måte går å få Norske undertekster på kjøp av film i iTunes ?

Og beklager at jeg lurte meg til å spørre…men fant ikke noe om det fra før av”

Fra forumet på mac1.no

Behring Breiviks syke verdensbilde

Et påtrengende spørsmål i disse dager er: Hvordan skal vi forstå og møte Anders Behring Breiviks verdensbilde?

Et tidlig bidrag til en idehistorisk forståelsesramme for den massedrapssiktede Behring Breiviks handlinger er Bjørns Stærks Aftenposten-kronikk Et manifest for en europeisk borgerkrig: «Røttene til prosjektet hevder han ble plantet i 2002, da han og en gruppe likesinnede stiftet en moderne variant av Tempelridderordenen. På stiftelsesmøtet ble alle europeiske forrædere dømt til døden. Om dette er reelt eller propaganda, må politiet finne ut av, men det viser hvordan han ser seg selv: Som Europas dommer, bøddel, og beskytter». Stærk knytter Behring Breiviks handlinger til det han kaller “counterjihad-miljøet på nettet, et miljø som frykter en islamsk maktovertagelse i Europa.” Stærk er en av dem som har lest Behring Breiviks 1500 sider lange manifest.

Redselen for en stor konfrontasjon mellom den vestlige kultur og den islamske / arabiske kultur, finnes i mange grupper i de europeiske samfunnene. Paradoksalt nok trolig også i enkelte deler av Arbeiderpartiets velgermasse. Hele ideen om en slik kjempekonfrontasjon henter støtte fra så ulike steder som USAs kamp mot terror, Samuel P. Huntingson The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order fra 1996, reaksjonene på karikaturdebatten, samt stereotype fordommer mot ikke-vestlige innvandrere.

Det er selvsagt stor forskjell på en begrunnet eller ubegrunnet frykt for et slikt scenarium, og en langsiktig, kynisk, uforståelig og umenneskelig planlagt gjennomføring av slike grusomme handlinger.

Spørsmålet er om det i det hele tatt er noen bro mellom den politiske diskusjonen om multikulturelle samfunn contra enhetssamfunn, og på den annen side de grusomme hendelsene vi har sett de siste dagene. Det er ingen tvil om at Behring Breivik ønsker å plassere seg selv inn i en slik akse, og at han i sin egen forskrudde verden mener at hans handlinger bidrar til å styrke en form for kulturell konservatisme. Bjærn Stærk kommer med flere interessante forslag til hva gjerningsmannen i sine feberfantasier forsøker å oppnå: Han kan ha forsøkt simpelthen å ramme fienden. Han kan tenkes å skulle verve fremtidige soldater til det han mener er en kommende borgerkrig, eller han vil røyke ut vanlige muslimers “indre Bin Laden” slik at de viser sitt sanne ansikt. Dette vil vi kanskje aldri få et endelig svar på.

Når det kommer til det politiske bidraget, vil jeg argumentere for at Behring Breivik ikke egentlig gir noe slikt i det hele tatt. I dette lyset er det interessant at talerne på rådhusplassen i Oslo 25. juli ikke går inn i den ideologiske diskusjonen rundt innvandring, folkevandring eller multikulturalisme. Det ville være å gi ham for mye. Å nære oppunder frykten, ville være å gi terrorens mekanisme rett. Å starte en diskusjon med hans tanker om den endelige løsningen innenfor kultur- og identitetspolitikk, ville være å operere på hans banehalvdel. Det eneste rette er å avvise den virkelighetsoppfatning som med hans advokat Geir Lippestad befinner seg i hans hode.

Troen på den endelige løsningen har dype inhumane røtter. Den er dypt i strid med demokratiske idealer, og så avgjort i strid med konservativ tekning som Behring Breivik påstås å være i slekt med. Den politiske konservatisme bygger på ideen om menneskeverdets ukrenkelighet, mennesket som åndsvesen, enkeltmenneskets frihet, sosial rettferdighet og den langsomme prosess for å forandre samfunnet til det bedre. Gjennom sin avskyelige handling viser Behring Breivik det motsatte av dette. Han ønsker en radikalisering av konfliktnivået gjennom revolusjon og borgerkrig. Ved å forlate de demokratiske prinsipper, og ved gå til angrep på uskyldige og engasjerte ungdommer og regjeringskvartalet, forlater han den politiske arena og setter seg utenfor enhver rasjonell debattform.

Behring Breivik hater kulturradikalere, marxister, muslimer, men også nazister. Han tar selv avstand fra det forrige århundres totalitære ideologier. Hans handlinger vitner mot ham. Han faller for eget grep. Han tilbyr en ny endelig løsning på problemene. En løsning som er så avgjørende for ham, at han kan tillate seg å gjøre de mest grufulle handlinger med toede hender. Det er som et gjenskinn av Hitler, Mao og Stalin. Mennesker som tillater alt for “den gode saks skyld”. Som dreper for å fremme sine ideer, sitt verdensbilde. Desverre uten empati for sine offer. Når enkeltmenneskets verdi er avskaffet, blir den totalitære ideologi en mulig vei.

La oss sammen avvise både analysen, ideene, virkemidlene og løsningen. Behring Breivik betegnes i Dagens Næringsliv 25. juli av rettspsykiater Michael Setsaas som en sannsynlig “veldig enslig person, som har et tankegods som har fått utvikle seg over flere år uten særlig motstand. Han har ikke fått noen korrektiv underveis.” Dette viser blant annet hans kort karriere i FpU. Det er knapt en forbindelseslinje fra dagens politiske diskusjon om globalisering, innvandring og identitet, og til Behring Breiviks handlinger. Det er i hvert fall ingen nødvendig konsekvens av de ulike politiske standpunkter i denne saken. Hans virkelighetsbilde er mildt sagt totalt forstyrret.

Hva skal vi så gjøre? Jo, vi skal avvise hans oppfatninger som forstyrrede, og hans handlinger som ondskapsfulle og barbariske. Vi skal ikke la oss kneble, holdes nede eller bli motløse og angstfylte. Vi skal strekke opp en alternativ forståelse der vi vinner, og der Behring Breivik aldri vil kunne konkurrere. Det er kampen for enkeltmenneskets verdi. Det er tilgivelsens og forsoningens vei. Det er kjærlighetens og omsorgens vitnesbyrd. Det er en akse der ondskap, kynisme, totalitarisme og voldsbruk står mot solidaritet, likeverd og barmhjertighet. Da kan vi istemme kronprins Håkons oppfordring til å møte hat med samhold.

Sett i dette lys har ordfører Fabian Stang helt rett når han uttaler: ”Vi skal sammen straffe morderen. Vår straff skal være mer raushet, mer toleranse og mer demokrati.” Denne veien avviser vold og totalitarisme og oppfordrer oss til menneskelighet og empati.

Blir du med å velge denne veien?

Forsiktig HEF-kritikk

Fraglene er i vinden om dagen da Håvard Rem foreslår å separere sak og person fullstendig. Det er forsåvidt en ærlig sak, men budskapet til en trener som illsint roper opp i ansiktet til en spiller “JEG HATER DIN SPILLESTIL!” vil nok uansett fort kunne oppleves  som en viss kritikk også av spilleren.

Likevel, budskapet til Håvard (nåharvi`) Rem er at religionskritikken trenger et løft, og at å hate religion er legitimt. Da er Bilagets håndtering av faktainformasjon en snedig journalistisk vri som setter Fraglenes seremonier i et humanistisk-kritisk lys:

- Man kan si noe om det selvstendige valg konfirmantene har tatt ved å velge Humanistisk konformasjon, står det å lese i nettutgaven på fredag (den 13.).

Om det er journalisten eller HEF selv som innser hvor konform bevegelsen er blitt vites ikke, men en forsiktig kritikk- eller selvkritikk er uansett positivt. Mon tro om ikke fru Monsens bok om HEF-erne likevel har hatt noe for seg….

Se opp for professoren

I dagens, forøvrig glimrende, utgave av Korsets seier på nett og på papir kan vi lese følgende interessante setning:

– Versmelodien ble skrevet av Beethoven i 1785 og versteksten ble skrevet av Henry van Dyke, som var professor i litteratur ved Princeton på begynnelsen av 1900-tallet og USAs ambassadør til Nederland, mer enn 100 år senere.

Hvordan professor Dyke klarte å være professor i litteratur og deretter ambassadør til Nederland med over hundre års mellomrom er jo en bragd i seg selv.

Nei, vent litt, å først være professor og deretter være ambassadør er en bragd i seg selv. Å være professor og ambassadør med mer enn et descenniums mellomrom, nærmer seg de metusalemskianske tilstander. Enda mer interessant blir det når han da, overraskende nok, er ambassadør i Nederland for USA nå.

Den offisielle 65. ambassadør fra USA til Nederland, Fay Hartog Levin, må derfor trolig leve med en gammel 7. far i huset som i tillegg er professor emeritus i Litteratur.

Livet er hardt!

Kristen lederkrise?

Har vi råd til å miste våre beste ressurser til å selge aksjer, mens gudsrikefolket trenger gode ledere og hyrder?

“Over et bord på et palestinsk utested i Oslo begynner plutselig samtalen å spore inn på temaet: «Hvem skal lede kristent arbeid i årene som kommer?» Etter å ha gått gjennom noen sentrale kirkesamfunn og kristne organisasjoner som vi kjente, måtte vi innrømme at det er få opplagte kandidater. Der det tidligere var mange å ta av, og ikke minst gjevt å gjøre karriere i en kristen organisasjon, er det nå tynt i rekkene.”

Sitatet over er hentet fra min artikkel i Korsets seier 1. oktober. Resten kan du lese her.

Vakkert Oslo

Pinse skulle det bli. Snekring skulle det bli. Sol, musikk og gode tider skulle det bli. Og selvsagt god film!

Livet kan forsåvidt ikke være mye annet enn godt når Mean old man, James Taylor, står i spilleren (altså Spotify), og Morten har hatt sin jomfruopplevelse med filmen Usual Suspect. Filmen kom på flere topp-fem-lister når jeg gjorde en uformell kåring her på bloggen for noen år siden. Nå skjønner jeg hvorfor!

Jeg skjønner egentlig ikke hvordan jeg har kunnet unngå å se denne klassikeren (som ved avslutning førte til en umiddelbar misunnelse rettet mot alle som ikke har sett denne filmen, og dermed har mulighet til å se den for første gang). Filmen har mange kvaliteter, men bortsett fra det fabelaktige plottet, vil jeg nevne nydelig kameraføring, legendarisk morsomme scener, gode dialoger, ekte action og fremragende skuespillerpresentasjoner. Kevin Spacey rater stadig høyere på min indre beundringsskala over dyktige skuespillere.

I sin legendariske vise Bysommer skriver Lillebjørn Nilsen følgende:

Nå er byen nesten tom for biler.
På benken ligger det en mann og hviler.
Det er så fint i Oslo at jeg tviler
på at noen har no bedre ferie enn de som har blitt igjen
I Oslo uten andre plikter
enn å vanne blomster for ei tante.

Jeg vanner ikke blomster for Berit, passer kaniner for Hanne og Jørgen eller noen andre av mine favorittnaboaktiviteter. Men jeg har blitt i byen likevel. Og jeg liker det. Det eneste uvante er at når det svis av betydelig energi i hverdagen i Oslo til ikke å gjøre for mye, blir det plutselig stille. Så stille at man skulle ha noen dager til å komme over savnet slik at man begynner å nyte den. Så kom jeg også en halvtime etter stengetid på Ikea pinseaften og klarte med nød og neppe å motstå fristelsen til å spise en pølse for i det minste å kunne si at det ikke var helt bomtur.

Hva er så deilig med byen i ferier? Bare at det er mindre folk? Nei. Men det er lite trafikk, og det er et pluss. Når det i tillegg er så varmt at unge Andersen har fått farge på kroppen er det et uforbeholdent pluss. Kveldsturer i parken med flerkulturelt parkmangfold er også en god ting. Kanskje det kan summeres opp i at alle de negative tingene med å bo i by (støy, eksos og mas) er fjernet, og tilbake er herlig urban stemning, kaffe latte, parker og glade mennesker.

Likeså en overraskende kotelett på Maxbo. Det viste seg at en velvoksen kvinne (altså i alder), og en artig kar – som riktignok kontinuerlig slang småugly meldinger til hverandre – i ett år hadde grillet mat til de besøkende på Maxbo Sinsen i helgen (anbefales!). Jeg var overlykkelig etter å ha truffet en svært hyggelig kundebehandler som hadde hjulpet meg å skjære til skrivebordsplaten som jeg er i ferd med å gi et personlig uttrykk. Men det aller morsomste var at det stod til slutt tre stykk og kommenterte den morsomme, men feminine og drøye rosa bilen ved siden av. Jeg unnlot å kommentere det før jeg satte meg inn og kjørte til lange masker fra de fremmøtte.

Jeg vil i god tradisjon takke Birgitte for et fantastisk morsomt gudstjenestesamspill på bratsj og orgel i Nordberg kirke 1. pinsedag. Jeg vil takke mannen med kotelettene som ditsja bilen min og ga meg dobbelt for penga, jeg vil takke Målfrid Norum for selskap under kirkekaffen (herlig dame!), jeg vil takke mannen som laget pizza til oss idag, mamma selvsagt, Kari Stokke for å spille i bryllupet til dattera til Bjørnar Spydevold igår, Angela Merkel for krisehjelp, dama til Jan Erik for luksusterte på 17. mai og Benedict XVI for ikke å si opp jobben i trange tider.

Fortsatt god pinse!

Farvel til tro og fornuft

Redaktør Morten Magelssen skrev i helgen på bloggen Tro og fornuft følgende:

Tro og fornuft.no er kommet til veis ende. Dette overrasker vel ikke noen, for det har vært blogg-tørke her ganske lenge nå. Jeg vil herved takke alle bloggerne for tiden og engasjementet de la ned i bloggen. Og jeg vil takke alle kommentatorer som bidro til det som på sitt beste ble en god og opplysende samtale, der vi kunne hjelpe hverandre til større innsikt.

Jeg vil rette en stor og varm takk til Morten M. som har dratt dette prosjektet. Vi har en sterk felles interesse for tematikken som har vært løftet frem, til tross for at jeg selv ikke har vært av skribentene som har bidratt mest. Jeg tror absolutt at denne bloggen har vært viktig, og jeg har gledet meg over å lese gode bidrag!

Hele bloggprosjektet aktualiserer den stadig pågående debatten om blogg og nettdebatter som arena for tenkning. Det er hovedsakelig to grunner til det:

1. Bloggmentor Lars-Erik har ofte sagt at “den som deltar i en nettdebatt har tapt”. På en morsom måte får han frem hvordan mange nettdebatter ender i håpløse ressonementer eller løsrevne meningsytringer uten noen form for relevans eller fruktbarhet. Det finnes likevel unntak, og troogfornuft-bloggen har vært et slikt kjærkomment unntak. På Verdidebatt.no må en være registrert for å blogge og kommentere. Det har ført til mange gode debatter, selv om de fleste fruktbare debatter om tro og samfunn effektivt kan spoleres med en malplassert apokalyptisk diagnose.
2. En av bidragsyterne på Tro og fornuft, skrev i en interndebatt om bloggens fremtid at det er en utfordring at lesere på nett som regel velger kortere tekster fremfor lengre. Hvis tekstene i tillegg er vanskelig tilgjengelige synker både leserkretsen og interessen. Med rette skrev hun at korte, poengerte tekster øker interessen og fungerer bedre for blogg- og dermed skjermformatet. Jeg har to tanker om dette. For det første at lengre, dyptpløyende, filosofiske tekster trolig egner seg bedre på papir. For det andre at nettvirkeligheten med raske oppmerksomhetsskifter hele tiden endrer lesevanene våre. Det er alt for tidlig å si om dette påvirker evne til konsentrasjon og læring, men vi skal ikke se bort fra det.

Uansett, verken troen eller fornuften er vel på vei ut i denne omgang (selv om det virker være tilfelle for Richard Dawkins og gjengen), men et litt vemodig farvel til Mortens gode prosjekt spanderer vi på oss. Ellers kan anbefales de personlige bloggene til de ulike bidragsyterne som du finner på siden, samt Verdidebatt.no.

Talende illustrasjonsfoto

På normisjon.no kan vi lese:

“Spørsmålet om det finnes muslimske Jesus-disipler ble stilt på et seminar i regi av Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME) sist uke. Svaret gikk i flere retninger.”

Sjelden har illustrasjonsfotoet vært mer talende…….

Kylling i from innpakning

Aftenposten kan fortelle sine innbyggere at helsetilsynet igjen har har stengt “Oslos verste matbutikk” Brugata kjøtthandel i sentrum. Aftenposten kan fortelle at hele 135 steder ble stengt eller fikk advarsel for helsefarlige forhold ifjor:

“Tross massive kampanjer for bedre rutiner og aksjoner mot smuglerkjøtt, er det fortsatt steder i Oslo som driver på grensen, uten kontroll på mat og hygiene”, skriver avisen.

Det er ikke til å underslå at butikker som formidler smuglerkjøtt ofte “driver på grensen”. Dette setter også harryhandelen i nytt lys. Det kommer altså frem at kjøttet er som ulv i fåreklær. Eller kylling i en frommere drakt enn dets syndige natur skulle tilsi.

Avisen kan også fortelle at butikken har solgt norsk kjøtt forkledd som halalkjøtt. Halalkjøtt er som kjent kjøtt som er slaktet på rituelt vis i pakt med muslimske tradisjoner. De ansvarlige fortalte Mattilsynet at kjøttet er kjøpt på Meny eller Coop Obs, men det viser seg at realiteten er at kjøttet er kjøpt på Rema. og Aftenposten skriver:

“Brugata Kjøtthandel har ikke bare forsøkt å lure Mattilsynet. Også muslimske kunder er blitt holdt for narr”.

Det viser seg altså at ikke bare holder Brugata kjøtthandel på med snusk, fanteri og manglende rengjøring. Enten så er de dyslektikere som ikke kan skille mellom Reitan- og Norgesgruppen, eller så serverer de også løgn innpakket som sannhet. Med andre ord, er du først kjøttkjeltring så tar det ene det andre.

Hijab, identitet og norsk frykt

De siste dagene er debatten om hijab blomstret opp igjen, og rotet er i ferd med å bli fullkomment. SV og FrP vil ha hijab ut av skolen. Men går det an å si ja til bruk av hijab, men nei til bruk av hijab i politiet?

I en glimrende kommentar i dagens Vårt Land skriver redaktør Une Bratberg:

Det er umulig å akseptere at jenter blir tvunget til handlinger, oppførsel eller å bære klesplagg fordi de er jenter. Men det skjer. Derfor tror jeg mange  ikke helt vet hva de skal mene. (…) Å være i mot forbud av hijab er ikke det samme som å være naiv og å tro at ingen muslimske jenter blir tvunget til å bære plagget. Det er heller ikke det samme som å tro at saudiarabiske kvinner lever et fritt og likestilt liv.

På denne måten får Bratberg frem nyansene i en ellers ganske rotete debatt med mange kryssende meninger og fronter. De mest tydligste frontene representeres av dem som mener at Hijab ikke innebærer noen utfordring i det hele tatt, samt Hege Storhaug som mener at hijaben uansett er et symbol som signaliserer totalitære krefter. Jeg lurer på om Storhaug tar inn over seg at mange unge jenter som bruker hijab i Norge bærer den med stolthet. Kan hijaben samtidig bæres med stolthet og samtidig være undertrykkende? Er det ingen sammenheng mellom opplevelse og symbol? Er det riktig å verdibelegge andres opplevelse på denne måten?

Igjen, dette er ytterpunktene. De fleste vil akseptere at hijaben kan fungere undertrykkende, og at bruken slettes ikke alltid skjer frivillig. Men samtidig er det vanskelig å ikke ta på alvor de jentene som sier at de går med den fordi de er stolte av den eller simpelthen synes de tar seg godt ut. Dessuten skal man ikke undergrave at mange ikke reflekterer mer over dette enn nordmenn reflekterer over at de går i jeans fremfor pressbukser på jobben. Det har selvsagt både med personlighet og sosial kontekst å gjøre. Likevel ønsker Kristen Halvorsen at Hijab skal ut av skolen, og FrP ønsker forbud.

Mitt argument mot å forby Hijab i skolen eller heldekkende Burka i offentligheten bunner ut i synet på forholdet mellom staten og individet. Jeg mener prinsipielt at staten ikke skal kontrollere individets frihet der hvor det ikke strengt tatt er nødvendig. Derfor er det virkelig underlig at FrP her velger denne veien, noe som ikke kan forklares annerledes enn at frykt for muslimer skaper en sterkere affekt enn ideologisk tenkning om dagen. Vi må rett og slett tåle annerledesheten.

Men enda viktigere; Hijab representerer en viktig identitetsmarkør for unge flerkulturelle kvinner i Vesten. Jeg blir ikke lei av å gjenta Finn Skårderuds glimrende konstatering: – Grenser produserer identitet. Ved å bruke Hijab markerer unge muslimske kvinner at de ikke går opp i resten av kulturen. De har en identitet som skiller seg fra nordmenns, men som ikke nødvendigvis innebærer et brudd med norske verdier. Denne grensen mot det almenne norske skaper redsel hos mange, men jeg mener at denne grensen representerer en sunn identitetsmarkering. På lik linje med at jeg selv brukte kors daglig i perioder som tenåring.

Dette poenget viser at debatt om hijab ikke kan sees uavhengig av sammenhengen den opptrer i. Talibanregimets pålegg om heldekkende slør for afghanske kvinner er en utenfrastyrt makthandling der plagget brukes som et politisk og religiøst våpen mot den enkeltes frihet. Det er ganske enkelt galt ut fra allmenne vestlige verdier. Hijab som identitetsmarkør i norsk skole er naturlig og svært forståelig. Disse sammenhengene kan ikke og må ikke forveksles. Det kan kanskje også dempe frykten hos nordmenn som tror muslimene nå overtar landet.

Hijabdebatten er trolig en av de mest oppskalerte debattene i norsk offentlighet. Men den er samtidig viktig. Jeg har argumentert for hvorfor jeg mener at Hijab må tillates og aksepteres av offentligheten. Jeg mener fremdeles at fellesfunksjonene bør være fri fra denne type sterke identitetsmarkører og er dermed ikke tilhenger av Hijab i politiet. Her representerer man ikke bare seg selv, men også den nasjonale ordensmakten.

Men jeg tar gjerne debatten..

Pink tights and plenty of props

I serien av Youtube-klassikere har vi kommet til en perle – ja, simpelthen en av mine yndlingssketsjer. Se og nyt! :  )

Hva skal vi med hijabforbud når elevene mangler utdanning?

Helen Bjørnøy er intervjuet idag i Vårt Land om hijabforbud i skolen som hun ikke synes noe om.
Hun synes at debatten er en avsporing fra de virkelig viktige spørsmålene:

- Det kan være farlig, for det er andre ting som er mye viktigere. Tilgang til arbeid, utdanning og sosiale aktiviteter, sier SV-presten.

Jeg må bare spørre: Er arbeidsuken i niende klasse nedlagt? Er det virkelig så dårlig fatt med ungdomsskolen at det mangler utdanning?
Og hva med sosiale aktiviteter? Er det ingenting igjen av dette heller i den norske skolen? Ja, selv om ikke Bjørnøy nevner dette burde
man kanskje sjekke både tilgangen til rent vann, bistand til podens skoleturer og epidemier i naturfagsundervisningen.

Jeg er helt enig, slik tilstanden er, er det helt andre ting enn Hijab og Burka som burde ha vår oppmerksomhet!

Facebook – avleggs før vi kom igang?

Til tross for at Facebook er i ferd med å ta over for e-post, messenger og SMS kan Facebooks raske vekst bli nettverkets største fiende. Er det like kult med Facebook når både sjefen, mor og far, og en haug uinteressante bekjente er tilstede samtidig?

–I starten var det bare jevnaldrende studenter som var på Facebook sammen. Men nå er plutselig mamma, pappa, tante Brun, drikkekompisene, skolevennene og sjefen på jobben med. Aldri før har man simultant måttet opptre i så mange sosiale kontekster på en gang. (…) Folk vil opptre stadig mer og mer konformt for å unngå sanksjoner, sier SINTEF-forsker Petter Bae Brandtzæg til dagens Aftenposten.

En jente som Brandtzæg hadde intervjuet, hadde 550 venner og oppga at hun synes det så så koselig ut med dem som bare hadde 50 venner. Han setter eksempelet i sammenheng med at selv om Facebook får flere brukere, registreres færre statusoppdateringer. Dette tyder på at bruksområdene for Facebook er i ferd med å endres.

19-år gamle Even Sandvoll Roland er, i følge Aftenposten, Geelmuyden.Kiese kommunikasjonsrådgiver på sosiale medier. – På Facebook har du en tilvenningsfase der du etter hvert ser de rent praktiske bruksområdene. Facebook som som nytteverktøy er i ferd med å ta over enkelte av funksjonen til både e-post, messenger og SMS. Dette er den første nye plattformen som er i ferd med å delvis ta over tre andre medier på en gang, påpeker han.

Men til tross for de mange praktiske funksjonene er Facebook etter kun fire år som åpent sosial medium i ferd med å endre funksjon. Fra å være et medium der man deler personlige og hverdagslige hendelser med (litt for mange) venner og kjente, har nettstedets popularitet som jungeltelegraf blitt begrenset. Det kan skyldes den voksende populariteten til Twitter – som egentlig er en kanal der statusoppdateringen er isolert. Men vent litt: Journalist André Løyning oppgir følgende interessante grunn for at han for noen uker siden slettet Twitter-kontoen sin.

-Det slo meg: hva får jeg egentlig ut av alt dette? Egentlig ingenting. Det er som å fortelle vitser på fest. De er artige i begynnelsen, men etter hvert som humoren satt seg, sluttet folk å le, skriver han.

Personlig opplever jeg følgende endringer ved bruken av Facebook (som jeg riktignok har meldt meg inn og ut av i flere omganger): Facebook har i større grad blitt en kanal for å kanalisere eget engasjement, Facebook er en ypperlig kanal for å spre informasjon kjapt, Nettverket har flere lukkede funksjoner som egner seg godt for kommunikasjon (chat og private meldinger), på Facebook finner man enkelt kontaktinformasjon, brukerne er i større grad opptatt av å lage morsomme oppdateringer og kommentarer, og jeg er blitt mye mer selektiv med hva jeg deler.

Nettopp de mange rollene man har samtidig på Facebook (man har jo disse også i de virkelige livet, men da i mer avgrensede former) gjør denne virtuelle utgaven av samfunnet så interessant. Der hvor samfunnet blir mer og mer oppdelt på enkelte områder (samfunn, sivilt liv, religiøst liv, politikk etc.) så skjer det en helt motsatt bevegelse her. På Facebook sklir alle disse ulike sfærene sammen, og det blir den enkelte brukers jobb å manøvrere – og ikke minst å profilere seg selv på en smakfull måte.

For min egen del sier jeg ja til nettsamfunn. Men jeg sier også ja til grenser. Gode råd er å være selektiv med oppdateringer og bilde-deling, bruke skjulte kanaler for sensitivt materiale, velge andre kanaler som Google Wave for vennegjengen og være bevisst at Facebook primært er en kommersiell kanal, og dessuten ikke hele virkeligheten.