Et påtrengende spørsmål i disse dager er: Hvordan skal vi forstå og møte Anders Behring Breiviks verdensbilde?
Et tidlig bidrag til en idehistorisk forståelsesramme for den massedrapssiktede Behring Breiviks handlinger er Bjørns Stærks Aftenposten-kronikk Et manifest for en europeisk borgerkrig: «Røttene til prosjektet hevder han ble plantet i 2002, da han og en gruppe likesinnede stiftet en moderne variant av Tempelridderordenen. På stiftelsesmøtet ble alle europeiske forrædere dømt til døden. Om dette er reelt eller propaganda, må politiet finne ut av, men det viser hvordan han ser seg selv: Som Europas dommer, bøddel, og beskytter». Stærk knytter Behring Breiviks handlinger til det han kaller “counterjihad-miljøet på nettet, et miljø som frykter en islamsk maktovertagelse i Europa.” Stærk er en av dem som har lest Behring Breiviks 1500 sider lange manifest.
Redselen for en stor konfrontasjon mellom den vestlige kultur og den islamske / arabiske kultur, finnes i mange grupper i de europeiske samfunnene. Paradoksalt nok trolig også i enkelte deler av Arbeiderpartiets velgermasse. Hele ideen om en slik kjempekonfrontasjon henter støtte fra så ulike steder som USAs kamp mot terror, Samuel P. Huntingson The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order fra 1996, reaksjonene på karikaturdebatten, samt stereotype fordommer mot ikke-vestlige innvandrere.
Det er selvsagt stor forskjell på en begrunnet eller ubegrunnet frykt for et slikt scenarium, og en langsiktig, kynisk, uforståelig og umenneskelig planlagt gjennomføring av slike grusomme handlinger.
Spørsmålet er om det i det hele tatt er noen bro mellom den politiske diskusjonen om multikulturelle samfunn contra enhetssamfunn, og på den annen side de grusomme hendelsene vi har sett de siste dagene. Det er ingen tvil om at Behring Breivik ønsker å plassere seg selv inn i en slik akse, og at han i sin egen forskrudde verden mener at hans handlinger bidrar til å styrke en form for kulturell konservatisme. Bjærn Stærk kommer med flere interessante forslag til hva gjerningsmannen i sine feberfantasier forsøker å oppnå: Han kan ha forsøkt simpelthen å ramme fienden. Han kan tenkes å skulle verve fremtidige soldater til det han mener er en kommende borgerkrig, eller han vil røyke ut vanlige muslimers “indre Bin Laden” slik at de viser sitt sanne ansikt. Dette vil vi kanskje aldri få et endelig svar på.
Når det kommer til det politiske bidraget, vil jeg argumentere for at Behring Breivik ikke egentlig gir noe slikt i det hele tatt. I dette lyset er det interessant at talerne på rådhusplassen i Oslo 25. juli ikke går inn i den ideologiske diskusjonen rundt innvandring, folkevandring eller multikulturalisme. Det ville være å gi ham for mye. Å nære oppunder frykten, ville være å gi terrorens mekanisme rett. Å starte en diskusjon med hans tanker om den endelige løsningen innenfor kultur- og identitetspolitikk, ville være å operere på hans banehalvdel. Det eneste rette er å avvise den virkelighetsoppfatning som med hans advokat Geir Lippestad befinner seg i hans hode.
Troen på den endelige løsningen har dype inhumane røtter. Den er dypt i strid med demokratiske idealer, og så avgjort i strid med konservativ tekning som Behring Breivik påstås å være i slekt med. Den politiske konservatisme bygger på ideen om menneskeverdets ukrenkelighet, mennesket som åndsvesen, enkeltmenneskets frihet, sosial rettferdighet og den langsomme prosess for å forandre samfunnet til det bedre. Gjennom sin avskyelige handling viser Behring Breivik det motsatte av dette. Han ønsker en radikalisering av konfliktnivået gjennom revolusjon og borgerkrig. Ved å forlate de demokratiske prinsipper, og ved gå til angrep på uskyldige og engasjerte ungdommer og regjeringskvartalet, forlater han den politiske arena og setter seg utenfor enhver rasjonell debattform.
Behring Breivik hater kulturradikalere, marxister, muslimer, men også nazister. Han tar selv avstand fra det forrige århundres totalitære ideologier. Hans handlinger vitner mot ham. Han faller for eget grep. Han tilbyr en ny endelig løsning på problemene. En løsning som er så avgjørende for ham, at han kan tillate seg å gjøre de mest grufulle handlinger med toede hender. Det er som et gjenskinn av Hitler, Mao og Stalin. Mennesker som tillater alt for “den gode saks skyld”. Som dreper for å fremme sine ideer, sitt verdensbilde. Desverre uten empati for sine offer. Når enkeltmenneskets verdi er avskaffet, blir den totalitære ideologi en mulig vei.
La oss sammen avvise både analysen, ideene, virkemidlene og løsningen. Behring Breivik betegnes i Dagens Næringsliv 25. juli av rettspsykiater Michael Setsaas som en sannsynlig “veldig enslig person, som har et tankegods som har fått utvikle seg over flere år uten særlig motstand. Han har ikke fått noen korrektiv underveis.” Dette viser blant annet hans kort karriere i FpU. Det er knapt en forbindelseslinje fra dagens politiske diskusjon om globalisering, innvandring og identitet, og til Behring Breiviks handlinger. Det er i hvert fall ingen nødvendig konsekvens av de ulike politiske standpunkter i denne saken. Hans virkelighetsbilde er mildt sagt totalt forstyrret.
Hva skal vi så gjøre? Jo, vi skal avvise hans oppfatninger som forstyrrede, og hans handlinger som ondskapsfulle og barbariske. Vi skal ikke la oss kneble, holdes nede eller bli motløse og angstfylte. Vi skal strekke opp en alternativ forståelse der vi vinner, og der Behring Breivik aldri vil kunne konkurrere. Det er kampen for enkeltmenneskets verdi. Det er tilgivelsens og forsoningens vei. Det er kjærlighetens og omsorgens vitnesbyrd. Det er en akse der ondskap, kynisme, totalitarisme og voldsbruk står mot solidaritet, likeverd og barmhjertighet. Da kan vi istemme kronprins Håkons oppfordring til å møte hat med samhold.
Sett i dette lys har ordfører Fabian Stang helt rett når han uttaler: ”Vi skal sammen straffe morderen. Vår straff skal være mer raushet, mer toleranse og mer demokrati.” Denne veien avviser vold og totalitarisme og oppfordrer oss til menneskelighet og empati.
Blir du med å velge denne veien?
I en tid med større offentlig fokus på seksualitet og samliv, kan man spørre hvorfor kristen samlivsetikk er relevant. Denne boken forsøker samtidig å svare på dette, og hvordan troende mennesker skal forholde seg til samfunnets verdier.
