KrFs imageproblem

I helgens Aftenposten begrunnet 2. nestleder Inger Lise Hansen hvordan og hvorfor hun vil fornye KrF. Selv om vi er uenig i deler av resepten, lover høyttenkningen godt for det kommende årets strategidebatt.

Året 2009 kommer i KrFs historie til å huskes for flere utspill om at partiet må fornye seg for å trekke flere velgere. Dessverre ble det levert lite argumenter. Nestleder Inger Lise Hansen ba i høst medlemmer som ikke delte partiets brede verdiprofil om å forlate partiet. Denne type ekskluderende utspill er etter vår mening en svøpe for partiet. Når velgere med en annen tilnærming til enkeltspørsmål enn ledelsen blir bedt om å forlate partiet oppleves dette som forakt for annerledestenkende i partiet. Den andre mediesaken som illustrerer partiets imageproblem er KrFU-leder Kjell Ingolf Ropstads uheldige mail til sentralstyret før landsmøtet der han skrev: – Det er helt uproblematisk for meg at (kandidaten) Gaute er homofil. Det sender nok ut et signal om vi er åpent parti. Og det er bra. På denne måten ble Brækken benyttet som et profileringsobjekt for et mer åpent KrF. Ropstad burde heller holde fast ved at tillitsvalgte skal være lojale mot programmet, og partiet burde konsekvent avstå fra å gjøre det til en image-sak å være for eller mot reformen Felles ekteskapslov.

Disse eksemplene var rystende for deler av partiet. Følelsen av at det lå an til en splittelse mellom partiets ledelse og medlemmer ble stadig forsterket. Stemplinger av deler av sitt eget parti, nedlatende holdninger til enkelte grupper og misbruk av homofile for å styrke KrFs image bidrar til partiets dramatiske fall på meningsmålingene. I stedet for å være stolt over partiets standpunkter og velgermasse, går ledelsen til angrep på egne standpunkter og holdninger. Harald Stanghelle formulerer det glimrende i søndagens kommentar: – Kanskje finner vi noe av forklaringen i redselen for å bli stemplet som mørkemannsparti. (…) Slikt kan føre til at man lar være å snakke høyt om egne standpunkter av frykt for å støte noen fra seg. I så fall kan man ende med å devaluere seg selv som politisk alternativ.

Inger Lise Hansen vil fornye partiet ved å endre Israelspolitikken og bekjennelsesparagrafen, gi opp EU-motstanden, og ved å si ja til homofilt ekteskap. Vi støtter både en nyansert israelspolitikk og ser gode argumenter for å erstatte bekjennelsesparagrafen med en verdiparagraf. Men å si ja til felles ekteskapslov ville være et alvorlig inngrep i partiets grunnleggende holdning til familien og barns rettigheter. Her fremføres kun ett relevant argument om at alle må få anledning til å leve i forpliktende samliv. Med partnerskapsloven hadde homofile nøyaktig de samme rettigheter som heterofile, så her holder ikke hennes argumenter.

Det er også grunn til å spørre om alvoret i den situasjonen som er oppstått er sunket inn over selv helt sentrale KrF-personer når slike innspill kommer kort tid etter at reformen er innført. Reformen ble innført som en helhetlig politisk ideologi der barns rettigheter systematisk er ofret på voksnes premisser. Samtlige barn har fått nedgradert sine rettigheter, og loven ble innført under falskt flagg. Dette var ikke en rettighetsreform, men en reform som har satt begrepene familie, kjønn og foreldreskap i spill. Det er sørgelig at KrF ikke samler seg om motstanden.

Vi mener at KrFs imageproblem ikke er partiets program, men deler av partiledelsens holdninger til egen politikk og egne velgere. Vi håper at debatten som nå må komme baseres på meningsutvekslinger med reelle argumenter, og at Hansen og andre samler en bred kristendemokratisk koalisjon som er bygd på menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Med til dette hører barnas rettigheter og forvaltningen av ekteskapet som en årtusenlang ordning for forholdet mellom mann og kvinne. At Inger Lise Hansen og Kjell Ingolf Ropstad svarte klart ja på motstanden mot ekteskapsloven før valget, og allerede nå har oppgitt standpunktet gjør det forståelig at velgerne føler seg lurt.

Innlegget stod på trykk i Vårt Land 2. februar 2010 med meg og Jan Halvor Harsem som avsendere.

Trenger vi Dagbladet?

Denne uken ble det klart at sjefsredaktør Anne Aasheim sier opp i Dagbladet sammen med kulturjournalist Peter Raaum. Den tidligere kulturradikale avisen er i fritt fall, og det er naturlig å spørre om avisens eksistensberettigelse.

Dagbladet har slitt med opplag i flere år, og Aasheim har ikke klart å snu denne trenden. Avisen har vært gjennom flere slankeprosesser, og i Desember ble det klart at 47 nye stillinger trolig må fjernes. Aasheim selv skylder på endringer i mediebrukernes vaner. Avismediet har klare rivaler i nettmediene, og analytikere er enige om at avismarkedet vil være svært endret i løpet av få år. Spesielt bekymrer det at unge mediebrukere svikter papirmediet og leser nyheter og reportasjer på nett: – Mens 84 prosent blant 16-24-åringene leste avis en gjennomsnittsdag i 1991, var andelen sunket til 56 prosent i 2005.

Identitet. Jeg tror at hovedårsaken til at Dagbladet har blitt det første offeret for endrede medievaner skyldes Dagbladets identitetsproblemer. Skal avisen være en kulturradikal avis som i avisens glansdager? Skal avisen være en ideologibærer på sosialistisk / feministisk side? Skal avisen være en allmennformidler? Kulturavis? Debattavis? Hva med de sakene folk flest er opptatt av; kjendisstoff, sport og kriminalsaker?

Kort sagt er avisen kommet i klem mellom rollen som tabloid dagsavis med bred appell, og rollen som meningsbærende kulturradikal avis som er talerør for den ideologisk bevisste leser. Dagbladet startet som en Venstre-avis i 1869, og da var hovedkonkurrenten Aftenposten som ble startet ni år tidligere. Avisen kuttet formelt båndene til Venstre i 1977. Etter dette har den kulturradikale profilen gradvis blitt erstattet av et stadig mer avslepet verdiprofil. Avisen har beveget seg mot venstre (som samtlige aviser i den norske papirflora), den har blitt mer tabloid, den har hatt tydelige feministisk-ideologiske trekk, og den har møtt betydelig mediekritikk for sin håndtering av flere saker.

Kampanjejournalistikk. I 2002 høstet Dagbladet betydelig kritikk for sin håndtering av Tore Tønne-saken. Norsk Presseforbunds granskningskommisjon mente at dekningen var “overdimensjonert, personfokusert og delvis preget av manglende presisjon og nøyaktighet.” Dagbladet stod i frontlinjen da Dagfinn Høybråten ble offentlig uthengt for sitt syn på homofili da han tiltrådte som partileder i 2004. Avisen sjokkerte meg og mange når den på forsiden beskyldte biskop Ole Christian Kvarme for å gi grunnlag for hatvold mot homofile.

Overflødig og uetisk. Slik Dagbladet fremstår idag ville vi etter min mening ikke miste noe verdifullt om den bukket under. Avisen er relativt uinteressant. Den er et speil av den elitistiske og politisk korrekte folkemeningen uten mot til å vise motstand i viktige moralske spørsmål. Avisen fremstår som en tabloid-avis som krampaktig forsøker å holde på et kulturradikalt image. Desverre er det ingenting radikalt med denne avisen; den er et speil av allmennmoralen.

Medietraveren Thor Bjarne Bore mener, ifølge Klassekampen, at Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen sammen kunne bli en spennende dagsavis og et talerør på venstresiden. Det er spennene ansatser! En slik fusjon ville kunne være fremtidsrettet og gi den reflekterte leser en meningsbærende avis som utfordrer tanken.

Dagens produkt er overflødig og uetisk. Lillebror-syndromet har gitt avisen behov for å vise muskler når den ikke trenger å gjøre det. Kampanjejournalistikken er ikke modig, men en kapitalistisk salgsmaskin. Den klare støtten til fortsatt å prioritere morens rettigheter fremfor fosterets og barns manglende rett til å vokse opp med far er inhumant.

Aviser, logikk og kristen tro

Norge har to kristne dagsaviser som ikke ligner så veldig mye på hverandre. Faktisk er de påfallende forskjellige. Vårt Land ble stiftet blant annet av forfatteren Ronald Fangen som ble beskyldt for å være alt for kulturåpen. DagenMagazinet har hele tiden vært en sterkere røst mot sekularisering og avkristning. Idag er skillene sterkere enn på lenge. Det skyldes ikke primært teologisk uenighet. Det skilles primært ulik kultur. Der DagenMagazinet oppfatter seg selv som et vern mot sekulariseringen, ser Vårt Land på seg selv som en positiv kristen røst inn i samfunnet.

I februar røk jeg på en diskusjon med samfunnsredaktør Johannes Kleppe i DagenMagazinet. Det var på Fjellhaugseminaret. Kleppe mente at kristne folk burde selge campingvognene sine, gå oftere på møter, kun lese kristen litteratur og bygge flere kristne skoler. I debatter burde kristne snakke kun til kristne med bibelske argumenter slik at kristenfolket ble frimodige. Da tente unge Andersen på flere enn en plugg. Han brukte sitt eget innlegg til å argumentere mot dåpsopplæring via mediene. Vi bør tilstrebe en allmenn argumentasjon i offentligheten, og et sekulært samfunn er det beste for tros- og ytringsfriheten.

I høst røk jeg på en ny smell med DagenMagazinet. Etter en debatt i NRK1 mellom DM-redaktør Vebjørn Selbekk og bymisjonsprest Kari Veiteberg skrev jeg i Vårt Land:

“Vebjørn Selbekk treffer bare halvveis når han beskylder Veiteberg for å ønske å gjøre Gud kjønnsnøytral – som om noen gang den treenige Gud var noe annet. Grøften, der Gud blir mann, er så farlig nær. Jesus, Sønnen, var mann, men i sitt oppstandelseslegeme så sprengte selv Sønnen våre tenkelige kategorier for hva mennesket er. Det er opplagt en fare for at liturgien settes i spill av politisk motiverte teologer, men spørsmålet må forstås mer grunnleggende enn en kamp for å beholde kjønnsforankringen i guddommen.”

Odd Sverre Hove kliner til med følgende leder i DM:

“Teolog og markedskonsulent Morten Dahle Andersen advarer i et innlegg i VL 13.11.09 mot å oppfatte Gud som noe annet enn kjønnsnøytral. Den treenige Gud er i Bibelen åpenbart som Faderen, Sønnen og Ånden i poengtert hannkjønn. Men Dahle Andersen hevder at dette likevel ikke er uttrykk for «en kjønnet forståelse» av hvem Gud er. Ergo mener han å måtte slutte (i strid med logikkens forbud mot slutninger ut fra negative premisser) at Gud av vesen egentlig er kjønnsnøytral, dvs intetkjønn. Det er en ugyldig slutning og et ugyldig premiss.”

Videre blir jeg blant annet beskyldt for å bedrive intetskjønnsteologi. Dette er jo det reneste vrøvl. Jeg har aldri ment at Gud er intetskjønn. Jeg har derimot ønsket å fremholde det ortodokse synspunkt hvorav Gud ikke kan bindes til våre kjønnlige kategorier. Kjønn er en del av skapelsen. Jeg mener derimot at vi er bundet til de bibelske metaforene. Gud har følgelig både feminine og maskuline egenskaper, men åpenbares som Faderen, Sønnen og Ånden. Odd Sverre Hoves artikler har en tendens til å munne ut i nitidige diskurser om logikk som i verste fall blir slik:

“Slagordet «Catch the Fire» er språklig sett en liten setning på engelsk. Ser vi på slagordet helt uavhengig av dets kirkelige kontekst, faller det lett i øynene at det kan ha et knippe innbyrdes ulike betydninger. Men alle setninger som kan ha et knippe innbyrdes ulike betydninger, er per definisjon depresiserte. Og dermed automatisk flertydige. I kristen tanke er flertydighet et annet ord for uklarhet. Derfor roper dette slagordet på læremessig presisering, når det er aktuelt å bruke det i kristen kontekst.”

Det er på tide at DM-redaktøren får hodet opp fra lærebøkene i logikk og møter virkeligheten slik vi erfarer den i dag. Logikk er ikke alt. Det er noe som heter språklige virkemidler. Det er noe som heter retorikk. Dessuten er jeg overbevist om at vi trenger kristne ledere (noe en kristen avisredaktør må sies å være) som tør å gjøre mer enn å krype ned i skyttergravene. Vi trenger redaktører og ledere som våger å stille de store spørsmålene og på den måten virkelig utruste mennesker til å være kristne med frimodighet. Ikke fordi de kan logikken, men åpner opp for menneskers spørsmål – der de er.

Den sjette sansen

Jeg hadde tenkt til å skrive en blogg om Den sjette sansen som pappa og jeg så sammen i kveld. Men jeg kan jo ikke skrive noen ting uten å stå i fare for å røpe noe. Og allerede nå har jeg sagt for mye.

Filmkyndige Petter kåret for flere år siden filmen til den med det nest beste vendepunktet her.

Masteroppgave – skrivetips

Til glede for folk som sitter og biter tenner og gråter sine bitre tårer har jeg skrevet et dikt:

Du har mi samtykkje
Lik øksa som står åt rota vil du koma til ei ending
Ei slut på di liing
Ei slags våg
Eit tømmekast

Ein dag vil du forsto
Din kamp er sluten
Din sorg er bruti
Ei venge vil slå ut – slå om
Og verna deg
Ei blome vil visa din veg
Og du vil få om att gjera

For de som er ute etter gode tips anbefaler jeg min egen side: http://modahle.wordpress.com/artikler/masteroppgavetips/

Eva Sannum er funnet

I mange år har hun vært borte fra medienes søkelys; kvinnen som nesten ble ny dronning i Spania. Den vakre kvinnen med norsk blod flytende i årene. Hun forduftet… Gikk under jorden… I kloster.. Hva vet jeg?

Jo! Jeg vet faktisk noe… Under en liten surferunde på nettet for å finne ut hvor lang tid det tar å koke egg, kom jeg over et spor. Et indisium som er så sterkt at jeg regner det som en aldri så liten nyhet. Og i stedet for å løpe til tusentipset velger jeg heller å dele det med den engere krets:

Eva Sannum – nestenprinsessen – lever i beste velgående. Hun har bare gjennomført et lite identitetsskifte. Men hun kunne ikke lure meg. Neida, en oppvakt ung spire fra Fredrikstad. Jeg gjennomskuet det ganske fort. Matstedet matogdrikke.no ble i 1999 av kokken Frank Baer drevet av kokken Frank Baer. Nettstedet relanserte sine nettsider i 2007 med en selvstendig og uavhengig redaksjon.

Og hvem finner jeg i bunnen av siden? Riktignok en kvinne med et radikalt forandret utseende, vekk er det lyse håret, tilbake en litt fiffig rødtone. Ingen prinsessenykker her i gården. Borte er Kylling stekt i sitt eget fett og Tapas. Nå er det norske mattradisjoner som gjelder. Ja, ja “Linda” – du lurte ikke meg (Svein Andersen)!

Ragde, Drougge og seksuelt konsum

Anne B. Ragde og Unni Drougge fremstiller seg som modne og frigjorte kvinner når de på Skavlan 27. november legger ut om såkalte Cougars. Kvinnelige pumaer – damer på jakt – som jakter etter sitt bytte; en ung mann som kan tilfredsstille dem seksuelt.

At dette skjer er vel knapt en nyhet. At kvinner opp i årene sitter og snakker om det og endatil
skryter av sine meritter på TV er neppe en stor nyhet det heller. Men menneskesynet som ligger bak pipler frem mellom de modne feministnykkene når de tar munnen for full. For en gangs skyld skal Fredrik Skavlan ha ros for sin satire når han spør hvordan kvinnene hadde reagert på at han og ishockeyspiller Mats Sundin hadde omtalt unge kvinner på den måten.

For pumaene er kun interessert i et sex-leketøy (les: slave), en mann som kan tilfredsstille dem seksuelt, en skjult hemmelighet, en mann som kan bekrefte deres modne ego og sovende attraktivitet. Han bør være dum og deilig og kan skiftes ut når han blir for lite intellektuelt stimulerende. Dette smaker av kvinnens hevn over mannens dominans. Nå er det kvinnene som har makten.

De unge, umodne mennene er et produkt, et middel, et avpersonifisert skall for kvinnens seksuelle konsum.

Borte er relasjonen, samhørigheten, seksualiteten som en del av et større hele – en forening der kjærligheten står i sentrum.

Tilbake er to kvinnelige rovdyr som har mistet evnen til å elske.

Ting jeg skal gjøre før jeg blir 30

Ting jeg har utrettet:

• Startet et par organisasjoner
• Spilt Get together på flygelet til Tore Aas (moderne versjon av å spille Bryllupsdag på trollhaugen på Griegs)
• Samle inn fem millioner på seks måneder
• Gjennomføre et umulig mastergradsprosjekt
• Begynne å like oliven
• Danse til Cotton Eye Joe på en tysk fest
• Chatte med Line Victoria Husby
• Kino med en generalsekretær i de lutherske lekmannsorganisasjonene
• Bli ringt opp av en statsråd en lørdagskveld
• Spille konsert i Nidarosdomen
• Synge solo på Händels Messias

Ting jeg enda ikke har utrettet i synkende rekkefølge:

• Bli intervjuet på Skavland
• Gi ut en bok
• Hilse på Kongen
• Bli gift
• Bli portrettintervjuet i en dagsavis
• Gjennomføre et umulig doktogradsprosjekt
• Begynne å like blekksprut
• Hoppe i strikk
• Bli biskop (rekorden er 23 år, og jeg innrømmer at denne kan bli vanskelig)
• Kjøpe en hund eller kanin

Dyre drømmer

Jeg er litt i mooden for å skrive om mine drømmer om dagen og velger å dele et par godbiter til. Denne gangen er det dyr som er tematikken.

For noen år siden (altså: en historisk drøm!) drømte jeg om min nabo i oppveksten; Arne Hjelmen. Hjelmen er gartner, kirkegårdsforvalter og en veldig hyggelig og sindig – skal vi si – trønder.

Det viste seg på et tidspunkt i drømmen at nabo Hjelmen hadde anlagt en privat dyrehage med eksotiske dyr i kjelleren. Han inviterte meg inn for å se på dyrene, og jeg som er veldig glad i dyr ble gladelig med ham inn for å få del i dette. Det viste seg at dyrehagen bestod av en tiger, en svart panter, en hund og en skilpadde. Alle i sammen innhegning.

Det vil si, det var ikke mye til innhegning. Det var bare et lavt gjerde med litt vann foran. Jeg ser derfor forskrekket på nabo Hjelmen og utbryter: – Men du kan da ikke bare ha dyrene her uten noen sikkerhet.

Det blir en pinlig stillhet før det er den svarte panteren som ser sin besøkelsestid og ganske overraskende tar ordet. Han sier med langsom og dyp stemme:

- Jeg er ikke så farlig som du tror!

Dyredrøm II

Litt senere drømte jeg en ny dyrehagedrøm. Denne gangen var det mine foreldre som hadde anlagt park. Dyresamlingen bestod av en tiger (ja, en tiger igjen!), en and og to grønne edderkopper.

Mens jeg står og betrakter de to grønne edderkoppene kommer tidligere vara til Stortinget for KrF, Ivar Belch-Olsen, inn. Helt ut av det blå tar han straks ordet og argumenterer fast og sikkert for at edderkoppene ikke kan representerer KrF i neste valg:

- Det er jo klart at disse edderkoppene ikke kan representere partiet ved neste valg da de ikke på noen som helst måte kan uttrykke KrFs visjon om et varmere samfunn.

Tolkninger tas imot med takk!

Kreative østfoldingær e se…

Må jeg skrive noe her?