Ting jeg skal gjøre før jeg blir 30

Ting jeg har utrettet:

• Startet et par organisasjoner
• Spilt Get together på flygelet til Tore Aas (moderne versjon av å spille Bryllupsdag på trollhaugen på Griegs)
• Samle inn fem millioner på seks måneder
• Gjennomføre et umulig mastergradsprosjekt
• Begynne å like oliven
• Danse til Cotton Eye Joe på en tysk fest
• Chatte med Line Victoria Husby
• Kino med en generalsekretær i de lutherske lekmannsorganisasjonene
• Bli ringt opp av en statsråd en lørdagskveld
• Spille konsert i Nidarosdomen
• Synge solo på Händels Messias

Ting jeg enda ikke har utrettet i synkende rekkefølge:

• Bli intervjuet på Skavland
• Gi ut en bok
• Hilse på Kongen
• Bli gift
• Bli portrettintervjuet i en dagsavis
• Gjennomføre et umulig doktogradsprosjekt
• Begynne å like blekksprut
• Hoppe i strikk
• Bli biskop (rekorden er 23 år, og jeg innrømmer at denne kan bli vanskelig)
• Kjøpe en hund eller kanin

Dyre drømmer

Jeg er litt i mooden for å skrive om mine drømmer om dagen og velger å dele et par godbiter til. Denne gangen er det dyr som er tematikken.

For noen år siden (altså: en historisk drøm!) drømte jeg om min nabo i oppveksten; Arne Hjelmen. Hjelmen er gartner, kirkegårdsforvalter og en veldig hyggelig og sindig – skal vi si – trønder.

Det viste seg på et tidspunkt i drømmen at nabo Hjelmen hadde anlagt en privat dyrehage med eksotiske dyr i kjelleren. Han inviterte meg inn for å se på dyrene, og jeg som er veldig glad i dyr ble gladelig med ham inn for å få del i dette. Det viste seg at dyrehagen bestod av en tiger, en svart panter, en hund og en skilpadde. Alle i sammen innhegning.

Det vil si, det var ikke mye til innhegning. Det var bare et lavt gjerde med litt vann foran. Jeg ser derfor forskrekket på nabo Hjelmen og utbryter: – Men du kan da ikke bare ha dyrene her uten noen sikkerhet.

Det blir en pinlig stillhet før det er den svarte panteren som ser sin besøkelsestid og ganske overraskende tar ordet. Han sier med langsom og dyp stemme:

- Jeg er ikke så farlig som du tror!

Dyredrøm II

Litt senere drømte jeg en ny dyrehagedrøm. Denne gangen var det mine foreldre som hadde anlagt park. Dyresamlingen bestod av en tiger (ja, en tiger igjen!), en and og to grønne edderkopper.

Mens jeg står og betrakter de to grønne edderkoppene kommer tidligere vara til Stortinget for KrF, Ivar Belch-Olsen, inn. Helt ut av det blå tar han straks ordet og argumenterer fast og sikkert for at edderkoppene ikke kan representerer KrF i neste valg:

- Det er jo klart at disse edderkoppene ikke kan representere partiet ved neste valg da de ikke på noen som helst måte kan uttrykke KrFs visjon om et varmere samfunn.

Tolkninger tas imot med takk!

Kreative østfoldingær e se…

Må jeg skrive noe her?

“Men det var jo en kose-elg”

I serien Mortens drømmer har vi etter natten til 1. november kommet til en todelt drøm av det mer absurde slaget. Kanskje det har noe med Halloween å gjøre? Kanskje ikke?

Uansett, jeg var på vei hjem etter noe jeg er litt usikker på hva var. Jeg har i det siste fått to typer nærområder i mine drømmer. Jeg kjenner ikke igjen noen av dem. Ett er et noe forvandlet Trondheimsveien, noe som kan minne om et tettbebygd område i sørligere strøk. Det andre er stor-oslo. Her ligger frognerparker, slottsparken og de andre byelementene bare på rekke og rad opp i åsen. Med en kai øverst.

I denne drømmen var jeg altså på vei hjem en kveld. Da ser jeg min gode venn Ingrid, altså bloggmentor Lars-Eriks kone. Hun hadde det veldig travelt da det viser seg at hun skal låne en campingvogn av vår tredje felles venn Anne-Grete. Jeg tilbyr meg å hjelpe, og det som er deres andre hjem blir tømt for innhold. Jeg spør gjentatte ganger om det virkelig er nødvendig å ta med alt hjem – det var altså mengder av ting. Massevis av klær, dyner og masse elektrisk utstyr. Et digert stereoanlegg på denne campingplassen, men jeg får ikke noe godt svar på det.

Til slutt kommer min far med sin gamle Sierra og tilbyr seg å hente hele campingvognen (som opprinnelig var et telt). Han kjører så campingvognen opp på veien før han rygger den i en voldsom fart bakover. Det ender meg at campingvognen løsner og fyker ut i vannet litt lenger bort.

Det viser seg da at han har truffet en elg!

Elgen har klart å komme seg inn i campingvognen i sammenstøtet og springer det forteste han kan ut igjen – i vill panikk. Elgen kommer så bort til meg for å bli klødd på ryggen og legger beina sine over skuldrene på meg. – Jammen det viser seg at det er en kose-elg utroper en av de andre. På denne campingplassen viser det seg å være elger, en diger drommedar, noen apekatter – alt sammen for publikums glede.

Til sist drømte jeg at min administrasjonssjef ved Høgskolen i Staffeldtsgate egentlig var en bygningsingeniør. Min oppgave var å lede opprustningsarbeidet på en større bro. Tydningen har enda ikke kommet til meg.

Dagens champis til Bjørn Kjos

Jeg og min far har en stor felles interesse i godt entreprenørskap, innovasjon og næringsutvikling. Gode ideer og dyktig nøringslivsledelse er en gjenganger i mange gode samtaler. I dag er det grunn til å hedre Bjørn Kjos som er kåret til Østlandets beste vekstskaper.

Juryen skriver: – Bjørn Kjos har gjennom langsiktig og målrettet arbeid klart å etablere seg som en vesentlig aktør i et sterkt konkurranseutsatt marked. Dette har han oppnådd gjennom sterkt kostnadsfokus og bevisst satsning på etablering av teknologiske plattformer som muliggjør kobling av salg av ulike tjenester og konsepter.

Jyruen trekker også spesielt frem Kjos væremåte:

- Bjørn Kjos har med sin væremåte skapt en virksomhet hvor ansatte trives og hvor det å ha det gøy på jobben er satt i sentrum. Kjos har også sett trender i markedet som konkurrentene ikke har sett, eller ikke har klart å utnytte, og på denne måten skapt en vekst i virksomheten få andre bedrifter har klart å oppnå.

Dette er oppskriften på aktivt næringsliv og fremtidens ledelse. Tiden er forbi hvor sjefen kan sitte og ta beslutninger avsondret fra resten av bedriften. God ledelse dreier seg om motivasjon til innsatsen og utrustning av gode medarbeidere.

For å sitere en nestor på ledelse av kristent ungdomsarbeid, Mike Pilavatchi: – Problemet var jo ikke at jeg kunne slippe til folk som var dårligere enn meg. Utfordringen var at medarbeidere var mye flinkere enn meg. Pilavatchi er befriende ærlig på den sjansen motiverende ledere tar for at de kan få medarbeidere som er atskillig dyktigere enn seg selv. De dyktigste lederne ikke bare aksepterer dette, men fremelsker ledere som er atskillig dyktigere enn dem selv på utvalgte områder.

Ved min arbeidsplass Høgskolen i Staffeldtsgate jobber vi daglig med utvikling av studietilbud og ledere som har en kombinasjon av faglig kunnskap, ledererfaring og kompetanse på etikk og verdibasert ledelse.

Jeg gratulerer 63 år gamle Kjos så mye og ønsker Norwegian lykke til med nye satsinger i 2010.

Billetmerk: Indignert

I et lite nettsøk på problemstillingen “hvordan åpne tette avløp?” fant jeg følgende perle:

“Hei. Hvorfor er det slik at det bestandig er de laveste utdannede (håndtverkere) som prøver å overbevise folk om at det de jobber med er ufattelig komplisert og at de er de eneste som bør ha lov å gjøre jobben? Alle som setter seg ned og leser litt kan gjøre rørleggerarbeider selv. Dette er ikke rakettforskning! Kanskje jeg burde bli rørlegger så du ser hva det går ut på?”

Etter flere forsøk på tydning er jeg fortsatt litt usikker på hvem han forsøker å overbevise i siste setning.

Comforts erfarne Vidar svarer utmerket: – Du kan jo starte med å anbore en hovedvannledning, samt tilkople avløp fra kommunal ledningsnett og legge det i grøft til grunnmur og bunnledning…

Kostelig. Men jeg lurer fortsatt på hva jeg gjør når Jif avløpsåpner ikke funker…

Eksempel på indignert.

Ikke lenger en kristen?

Min gode venn og pastor i Nedre Glomma Frikirke, Dag William Stang, skrev rett før valget en grensesprengende og viktig tekst om å  være kristen og forholdet til politikk:

- I Nedre Glomma Frikirke kan hvem som helst komme som de er. Og de skal få forbli sånn – om de ikke selv ønsker en endring.  Du kan med andre ord komme som du er og forbli sånn om du vil.  Vi nekter å tre en livsførsel, politiske meninger eller betingelser for tilhørighet eller tro nedover ørene på folk.  Veien videre er uansett basert på den enkeltes egne frivillige beslutninger tatt i eget tempo.  Vi vil undervise om hva vi tror Jesus mener om våre liv, det samfunnet vi lever i og kulturen vi skaper sammen.  Vi vil si mye om det bibelen sier mye om, lite om det den sier lite om og prøve å unngå og bruke tid på det den ikke sier noe om.

Bakgrunnen for bloggen var motstand mot initiativet “kristenfolket”:

- De siste dagene har i tilegg en håndfull kristne ledere lansert organisasjonen Kristenfolket.no for å mobilisere til politisk press mot den rødgrønne regjeringen.  Det er jo ikke bare slik at jeg ikke identifiserer meg med folks oppfatning av kristne, jeg identifiserer meg jo heller ikke med mange av de som kaller seg kristne. (…) Jesus er på vandring.  Jeg er underveis.  Jeg vet ikke lenger om jeg vil høre til blant Kristenfolket i Norge, men jeg hører til på Veien.  Og jeg vil gjerne gå sammen med andre som leter etter Jesus og som kanskje ennå ikke vet hva de skal tro, eller vet hvilken merkelapp de skal ha på troen sin.

Dags tekst provoserer til refleksjon og jeg vil dele et par med dere her:

1. I et fritt demokrati er det selvsagt greit at grupper som “kristenfolket” setter fokus på sine hjertesaker. Problemet med “kristenfolket” er nettopp navnet, og det problemet skal man ikke undervurdere. Hvis målet er mest mulig oppmerksomhet og “splitt og hersk” er ideen svært god. Hvis målet er å mobilisere til kamp for menneskeverdet, kan jeg ikke se at en idel debatt som har den bieffekt at folk ikke ønsker å assosieres med kristne er en god ting. Ystebø og co må ta inn over seg at deres forståelse av “kristne hjertesaker” dels hjemme primært på høyresiden, og at kampen for et regjeringsalternativ ikke kan være en kristen bekjennelsessak.

2. En motsatt grøft av å ferdigdefinere “korrekte kristne standpunkter” er å ikke ville mene noe om politikk i det hele tatt. Politikk er etter min definisjon å sette verdien “mennesket har en unkrenkelig verdi” ut i praksis. Det vil derfor i mange tilfeller være en del av kirkens utstrakte diakoni å nettopp engasjere seg i politiske spørsmål. Spørsmålet om hvor israels ambassade skal ligge dekkes overhode ikke av dette – det er ideologisk symbolpolitikk. Spørsmålet om barns rett til å vokse opp både med mor og far er et slikt spørsmål. Jeg mener derfor at det er er kirkens plikt å jobbe for barns rettigheter uansett kulturell stemning.

3. Kirkens primære oppgave er å forkynne Jesus Kristus. I luthers toregimentlære skilles det mellom Guds ledelse av verden gjennom staten og gjennom kirken. Staten skal ikke ha noen maktover kirkens lære, men kirken kan utfordre staten fordi også staten er Guds domene. Men kirkens forkynnelse skal ikke være en lovisk moralsk forkynnelse, men snarere tvert imot evangeliet om tilgivelsen og forsoningen i Jesus Kristus. Når menneskeverdet utfordres skal kirken nettopp forkynne menneskeverdets verdi som et evangelium for verden. Dette er etter mitt skjønn den store utfordringen.

Vi må også skille mellom kirkens politiske engasjement og lekfolkets politiske engasjement. Kirken skal være partipolitisk uavhengig, men kirkens medlemmer bør engasjere seg for menneskets verdi i alle partier.

Den som vil ha mer kjøtt på beinet kan lese min artikkel “Er et kristent samfunnsengasment legitimt?” her.

Favorittkjøkken

Ikveld fikk jeg endelig lest litt på bloggen til min kusine Aina. Hun har skrevet en blogg om hva hun liker og ikke liker, og det oppmuntret meg til å skrive en egen liste.

Jeg har tidligere skrevet en blogg om mine fem favorittfilmer. Suksessen skal jeg ikke gjenta – all den tid listen står seg godt fremdeles. Nå er det tid for noe av det meste – og mest brukte middelet jeg benytter meg av – nemlig mat.

Og når jeg først skal gjøre det slik så går jeg like godt løs på nasjonale kjøkken:

Favorittkjøkken:

1. Indisk. Jeg har en ofte besøkt restaurant borte i gaten, shalimar tandori, som riktignok er pakistansk. Det er min all-time-favorittrestaurant, og den er i seg selv et argument for å bli boende på østkanten.
2. Vietnamesisk kjøkken. Administrasjonsavdelingens juleavslutning på Nambo for noen år siden har gjort et uutslettelig inntrykk. Kokosmelk, sweet chili, sprø grønnsaker og basilikum gjør susen! Favoritt på hjemmebane.
3. Gresk kjøkken. Min kjære tante Mette og Helge inviterte meg på deilig gresk mat forleden – noe som medførte at gresk mat rykket flere plasser frem i køen. En tur til Kypros bidro selvsagt også! Gresk salat, kjøttboller, tzatsiki mm. Ah – vann i munnen.
4. Kinesisk kjøkken. Jeg nevner spesielt den legendariske restauranten ved rådhuset i Oslo Tabibito. Introdusert for meg av Tove Rustan Skaar og velprøvd til tross for chilisjokk – jeg har mistet følelsen i underlivet (sitat: Morten) – sammen med Kjersti. Morten spiste da samtlige hele chilier han fikk og kontaktet betjeningen fordi han var i ferd med å besvime. Anyway, stedet er konge og kinesisk mat er nydelig (bare ikke chinahuset i protaras – Kypros -skrekkelig).
5. Dansk kjøkken. Kapers, rødbeter, sild, frikadeller, hakkebøff, smørbrød, danske pølser. Vann i munn. Er du en dag i København – sjekk ut Det lille apotek og prøv en av deres lunsjtallerkner. Noe å leve på!

Mammas kjøkken burde selvsagt vært nevnt, men hun kommer uansett i en egen klasse! Hjemmelaget lapskaus, pizza, kjøttkaker, fiskegrateng, eller hva det nå skal være slår samtlige kjøkken ovenfor. Vel bekomme – hvis du for eksempel er potensiell svigerdatter!

Vaksine-svineri

“Nærmere et valg mellom pest eller kolera er det vanskelig å komme. Det gjelder også deg og meg. For til syvende og sist må hver og en av oss selv bestemme hva vi vil gjøre. Vi må velge det vi tror er minst farlig – vaksinen eller influensaen.”

Dette skrev Aftenpostens helsekommentator Anne Hafstad igår i en riktig så god kommentar.

Det starter med pressen når det er mulige pandemier på gang. Vi visste jo ikke en gang hva pandemi var før 2005 da fugleinfluensaen holdt på å gjøre mental kål på oss alle. Pressen trenger nemlig noe å skrive om som selger. Det som selger er i stigende rekkefølge: Drap, kjendisstoff, religiøse fanatikere som får bli i norge, sinnsyke innvandrere som går berserk med kniv, vold på åpen gate, “hvordan er det i Spania om vinteren”, slanketips, sex, kombinasjonen av kirke og sex og helt på toppen en potensiell pandemi.

I mars i år brøt de første tilfellene av svineinfluensa på mennesker ut. I Juli var nesten 1000 mennesker døde på verdensbasis. 160000 var smittet. Dette høres jo oppsiktsvekkende mye ut, men flere hundre mennesker dør av influensa hver vinter (Preben Aavitsland – medisinsk redaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening). Og dette bare i Norge! Men media skor seg godt på overskrifter med fetere og fetere typer og mer og mer hysteriske overleger ved folkehelseinstituttet.

Det er nå regjeringen kommer på banen. Det er jo valg! Og alle vet at når det er valg gjelder det å være helten. Det ville jo faktisk tatt seg veldig dårlig ut om halve befolkningen lå hjemme med klut på panna på valgdagen mens regjeringen ikke hadde kjøpt inn en eneste dispril. Så Regjeringen kommer da på banen og kjøper inn helgebehovet; 9,4 millioner doser tamiflu til eget bruk. Kommunene får ansvar for distribusjonen og kaoset er igang. Mediene får enda mer å skrive om – fordi enhver tante på Kalbakken får sitt leserinnlegg inn om at hun ikke fant frem på kommunens hjemmesider (det viste seg at hun lette i feil kommune, men det er ikke poenget!). Befolkningen ligger så rett ut med sykdomsangst og skulle heller vært vaksinert med lykkepiller og vafler.

“Nå vet vi mer. Viruset er ikke så smittsomt som først antatt. De fleste som blir smittet, blir ikke mer syke enn vi er vant med fra tidligere års sesonginfluensa. Da er det lett å tenke: Er det så farlig da? Jeg tåler en runde med influensa og noen dager i sengen. Heller det enn en vaksine som inneholder kvikksølv og andre skumle stoffer som kan gi meg bivirkninger av ymse slag.”

Og Hafstad setter briljant ord på mine egne tanker. Hun skriver riktignok at også unge kan bli svært syke av svineriet, men fortsatt er det de mest utsatte gruppene som er overrepresentert. Myndighetene forsøker attpåtil å gi oss dårlig samvittighet fordi det er en moralsk plikt å ta vaksinen – hvis ikke kan jo andre rundt oss bli smittet.

Norge lider av helsehysteri. Det beste vi kan gjøre er å vaske oss godt på hendene og sette oss godt tilbake i sofaen. Den største bekymringen min nå er at alle grisene er slaktet før jul ringes inn.

Obama erklærer nasjonal krisetilstand
Utvider antallet egenmeldingsdager

Endelig: Sjokolade er sunt

Ifølge min gode venn Thorbjørn Nøtland er det 10 gode grunner til at sjokolade er sunt. Det er forskere på Harvard som har funnet ut dette, og de oppgir følgende grunner.

1. Forlenger livet
2. Hjelper mot stress
3. Gir velvære
4. Gir ikke kviser,
5. Gjør deg ikke fetere
6. Kan styrke konsentrasjonsevnen
7. Hjelper deg …å fordøye melk
8. Gir økt apetitt
9. Kan gjøre deg kvikkere
10. Næringsrik

Dette er jo fabelaktige nyheter for oss sjokoladediggere, men husk: Ikke hver dag : )